Du kan ikke gi opp nå!

Jeg kjente en gang en dyktig hundekjører som nesten vant løpet hun og hundene deltok i. Det lå et solid stykke arbeid og mange treningstimer bak innsatsen, og alt så lovende ut, lenge.

Det var bare det at gården de bodde på, lå langs den siste løypestrekningen mot målgang, og i det øyeblikket hundespannet fikk ferten av "hjem", stoppet de opp og la seg ned. I sine hoder var de framme, og det hjalp verken å lokke eller å true dem til å fortsette løpet. Slukøret måtte hun se på konkurrenten passere først hundespannet, og så målstreken, foran henne.

Hundene i denne historien ga ikke opp, de var hellig overbevist om at de var framme. Men uansett hva som lå bak, var det de leverte, bare nesten bra nok. Og de er ikke alene om akkurat det.

Nesten bra nok

Vi er mange også i arbeidslivet som leverer nesten bra nok. Årsakene kan være flere:

Vi vet ikke hva som ventes av oss eller hvor målstreken befinner seg. I praksis fører det til at vi prøver og feiler så godt vi kan. Vi overser detaljer, legger arbeid i uvesentligheter og oversitter tidsfrister. Mye av dette skyldes igjen at vi har hoppet over forventningsavklaring og rammer i tidlig fase. Uten tydelige rammer er det nesten umulig å vite når vi har gjort en god jobb, og om oppgaven er fullført etter intensjonen.

Vi mangler opplæring i hva som skal gjøres, hvordan det skal gjøres, hvilke detaljer som er viktige å utføre nøyaktig hver gang, og hvor vi har handlingsrommet vårt. Ikke minst er det vesentlig å forstå hvorfor akkurat disse detaljene er viktige, og mulige konsekvenser ved å hoppe over dem. Dette bør og må være er en del av opplæringen.

Vi har ikke kapasitet. Tiden løper fra oss, oppgavene er for mange og vi tar snarveier for å komme i mål tidsnok. I et hundeløp fører denne type valg til disking fordi det faller inn under begrepet juks. I arbeidslivet har vi en tendens til å kalle det prioritering i stedet. På kort sikt kan det lønne seg, men risikoen er stor for at vi legger ut snubletråder som vi senere vikler oss inn i slik at de gjør skade.

Vi er utslitt. Vi har stått på for mye for lenge. Vi har slåss på for mange fronter, og selv om vi ser målet i horisonten, har vi ikke mer å gi. Selv heiarop fra de vi jobber med, hjelper ikke. Det eneste vi vil, er å sove. Det vi trenger, er å bli sett, og få et klapp på skulderen og ei pause med påfyll før vi fortsetter den siste biten.

Til deg som arbeidsgiver:

Neste gang du river deg i håret over en arbeidstaker, leder eller mellomleder som leverer nesten bra nok, ta en liten avsjekk på hva det handler om:

Er det mangel på retning, forventningsstyring, rammer eller opplæring? Eller handler det om urealistiske krav og og en uforsvarlig arbeidsmengde over tid? Hvordan er helse- og livssituasjonen til den det gjelder? Er hodet fullt allerede før arbeidsdagen starter?

Har vi de riktige verktøyene til oppgavene som skal løses? Hvordan fungerer arbeidsflyten?

Hvilke justeringer vil gi størst positiv effekt?

Det er frustrerende for alle parter når hundespannet legger seg ned rett før målstreken. Men det betyr ikke at kjøreren har et dårlig hundespann. Med andre rammer og i en annen løype ville de levert til gull.