"Det finnes ikke unormale reaksjoner,"..

.. sa en foreleser jeg hørte på, "bare normale reaksjoner på unormale situasjoner".  Han snakket om omstillingsprosesser og motstand mot forandring.  Ja, for hva er egentlig normalt? Og hvorfor blir en person "vanskelig"? For mange år siden hadde jeg en kollega som gjorde en kjempejobb, forutsatt at to viktige brikker var på plass; hun måtte ha oversikt og kontroll over dagens gjøremål, og hun krevde full respekt for sine systemer. Jeg erfarte etter kort tid at hun kolleger imellom hadde tilnavnet "dragen". Etter litt lengre tid kom hun fram med sin egen historie. Hun hadde vokst opp med foreldre som var kunstnere. De reiste mye, det kom og gikk folk til alle døgnets tider, og barnevaktene skiftet.  Selv hadde hun opplevd oppveksten som oppstykket og uforutsigbar. Strategien hennes ble plutselig åpenbar: Hun satte likhetstegn mellom struktur og trygghet. Motstand mot forandring er, slik jeg ser det, nettopp en normal reaksjon på en unormal situasjon. Enhver forandring kan oppleves som en trussel mot en situasjon vi kan og behersker.  Gode omstillingsprosesser handler i første rekke om anerkjennelse. Det er viktig å anerkjenne  mennesker for det de står for, det de bidrar med, og det de vil bevare. Og det er også viktig å huske at den som har planlagt omstillingen, er et hestehode foran den som får den presentert, og at sistnevnte trenger litt tid til å tenke gjennom hva dette betyr for seg. Med dette bakteppet er det mulig å gå inn i endringsprosesser sammen. Hva er viktig å ivareta uansett? Hvordan sikre muligheten for fortsatt å gjøre en god jobb? Hvordan vet jeg at det er bruk for meg videre?  Kan denne omstillingen til og med føre til nye mestringsopplevelser?