Når snakket jeg sist med hat i munnen? Når kjente jeg på skadefryd sist? Og er det slik at jeg unner noen mer enn andre å lykkes med det de holder på med?

De nye presiseringene i arbeidsmiljøloven sier nemlig noe om hva kravene til et godt psykososialt arbeidsmiljø skal ivareta, og hvilke "u"-er som får varsellampene til å lyse rødt.

Fakta er det jeg vet, tolkning er det jeg antar om hva som foregår innenfor andre menneskers private sfære. Der har jeg ikke tilgang, og skal heller ikke ha det.

Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg ned på landjorda og inn i folkemengden igjen, men det jeg er helt sikker på, er at drivkraften min der og da ikke handlet om selv å være synlig.

Tillit handler også om å være trygg på hvem som har ryggen din, og hvilke våpendragere du har med deg i krigen

Hvordan er det der du jobber? Kan folk dukke opp når de vil? Ser du gjennom fingrene med at ikke alle møter forberedt?

Hva vet vi egentlig om hvordan det står til på vår egen arbeidsplass? Og hvordan kan vi finne ut av det vi lurer på? Samtidig som kravene til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø både skjerpes og presiseres fra sentralt hold, hevder mange at de tradisjonelle arbeidsmiljøundersøkelsene er bare så "forrige uke".

Du har 1 uke på deg til å lære å drive kino, Når du kommer tilbake, er du kinosjef til vi finner ut hva vi gjør.

Jeg tror ikke vi kommer utenom de tilfeldige møtene der folk spør om hvordan det står til, og samtidig haster videre uten å vente på svar.

Behovet for autonomi begynner tidlig, fra toåringen som vil klare «søl», og fireåringen som bestemt hevder at «du bestemmer ikke over meg».