Hva vet vi egentlig om hvordan det står til på vår egen arbeidsplass? Og hvordan kan vi finne ut av det vi lurer på? Samtidig som kravene til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø både skjerpes og presiseres fra sentralt hold, hevder mange at de tradisjonelle arbeidsmiljøundersøkelsene er bare så "forrige uke".

Du har 1 uke på deg til å lære å drive kino, Når du kommer tilbake, er du kinosjef til vi finner ut hva vi gjør.

Jeg tror ikke vi kommer utenom de tilfeldige møtene der folk spør om hvordan det står til, og samtidig haster videre uten å vente på svar.

Behovet for autonomi begynner tidlig, fra toåringen som vil klare «søl», og fireåringen som bestemt hevder at «du bestemmer ikke over meg».

Der det er en arbeidsgiver eller en mentor inne i bildet, er det vår oppgave å synliggjøre hvorfor også de kjedelige arbeidsoppgavene har mål og mening, og må ivaretas for at de ikke skal fungere som snublesteiner på et senere tidspunkt i prosessen.

Amy Edmondson fant ut at ansatte på arbeidsplasser med stor psykologisk trygghet, er mer tilbøyelige til å melde fra om feil som skjer på arbeidsplassen, også når det er de selv som har forårsaket feilen. De opplever det rett og slett trygt å melde fra.

For meg handlet denne filmen om å være menneske, om å se og forstå de du er glad i, men samtidig sette grenser og si opp "avtaler" som ikke er konstruktive over tid.

Hvordan vet vi hvem som er riktig kandidat, og hvor han eller hun finnes? Og hvis vi skulle være så heldige å finne drømmekandidaten, er arbeidsgiver i stand til å imøtekomme denne personens krav og forventninger?

Er uenigheten så stor at jeg ikke kan ivareta min profesjonalitet som coach i samtalen?

Min påstand er at vi alle er disponert for å "ordne opp" mer enn sunt er, hvis noen vi er glade i, har det vondt eller utsettes for noe ubehagelig.