En torsdag spurte han meg om jeg ville være med på et AA (Anonyme alkoholikere) møte. Han hadde gått på de lokale møtene ei god stund, og hadde avklart med de andre i gruppa at han kunne invitere meg med.

Vel hjemme går det opp for meg at et halvt døgns reiseopplevelser har fulgt alle de obligatoriske fasene i en ytre påført endringsprosess (Modellen er utviklet av Virginia Satir):

Uten tydelige rammer er det nesten umulig å vite når vi har gjort en god jobb, og om oppgaven er fullført etter intensjonen.

Hvitløken i kjøkkenhagen har allerede begynt å slå krøll på seg, og i dag er det tid for å plukke saftige røde moreller rett fra treet. De blir mange i år

Medvirkningsretten handler om retten til å bli hørt, men innebærer ingen rett til å ta over styringen eller motarbeide beslutninger som er tatt.

Når rammene er i endring, får de fram ulike sider hos oss. Ikke alt vi gjør, framstår like sympatisk.

Hender det at vi drar offerkortet noen ganger også fordi vi vet at det virker?

Den økende polariseringen i samfunnet skremmer meg, ikke minst fordi problemene vi står i, er komplekse og krever alt annet enn enkle forklaringer og svar.

Hvor langt skal i strekke oss for kunde hvis det innebærer slitasje på teamet over tid? Er det innafor å ta faglige snarveier for å komme i mål innen fristen?

Det er noe grunnleggende menneskelig i å være misfornøyd med tingenes tilstand uten å ta tak.