Når rammene er i endring, får de fram ulike sider hos oss. Ikke alt vi gjør, framstår like sympatisk.

Hender det at vi drar offerkortet noen ganger også fordi vi vet at det virker?

Den økende polariseringen i samfunnet skremmer meg, ikke minst fordi problemene vi står i, er komplekse og krever alt annet enn enkle forklaringer og svar.

Hvor langt skal i strekke oss for kunde hvis det innebærer slitasje på teamet over tid? Er det innafor å ta faglige snarveier for å komme i mål innen fristen?

Det er noe grunnleggende menneskelig i å være misfornøyd med tingenes tilstand uten å ta tak.

Mitt første møte med LEAN som tenkesett og metodikk kom med et fyrverkeri av en foredragsholder med høy energi, dyp kompetanse og bred Toten-dialekt. Setningen jeg husker aller best, er denne: "LEAN handler om å redusere den tida vi bruker på å hente, lete og vente." Noen år senere kostet vi på oss et internt kurs over 4 dager, med tittelen "LEAN for tjenesteytende næringer", og fikk tilgang på en rekke nye verktøy for å sikre bedre flyt i arbeidet. Samtidig var kursholderen

Når snakket jeg sist med hat i munnen? Når kjente jeg på skadefryd sist? Og er det slik at jeg unner noen mer enn andre å lykkes med det de holder på med?

De nye presiseringene i arbeidsmiljøloven sier nemlig noe om hva kravene til et godt psykososialt arbeidsmiljø skal ivareta, og hvilke "u"-er som får varsellampene til å lyse rødt.

Fakta er det jeg vet, tolkning er det jeg antar om hva som foregår innenfor andre menneskers private sfære. Der har jeg ikke tilgang, og skal heller ikke ha det.

Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg ned på landjorda og inn i folkemengden igjen, men det jeg er helt sikker på, er at drivkraften min der og da ikke handlet om selv å være synlig.