Ser du kollegene dine når kaoset er komplett?

Tåkeluren nådde oss allerede på lekeplassen, en umiskjennelig lyd av et barn med sterke lunger og en blå finger som hadde kommet i klem allerede før dagen i barnehagen var skikkelig i gang. Tre voksne og et par andre barn sto bøyd over den vesle, de trøstet, blåste og plastret.

Ingen la merke til meg og toåringen som nå sto midt i garderoben, klar for en ny dag. Vi hengte klærne og sekken hennes på knaggen før hun diskret smatt forbi flokken med store og små hjelpere, og fant seg en fredelig krok med blanke ark og fargeblyanter. I et annet hjørne begynte to høylytte smågutter å krangle om ei leke. Ei jente med grønt seleskjørt, lyse fletter og tårevåte øyne viste meg pekefingeren sin. Hun ville at jeg skulle blåse på hennes også.

Jeg pustet henne glad og tørket bort noen tårer før jeg smatt ut døra.

Se meg!

I bilen tenkte jeg at alt det jeg så, var overførbart til en helt alminnelig dag på jobben ganske mange steder:

Når en kollega får problemer, strømmer noen til for å bistå, mens andre skygger unna kaoset og fortsetter med sitt. Andre kolleger reagerer på at oppmerksomheten fordeles skjevt i gruppa, og sørger på finurlig vis for å bli lagt merke til de også. Virkemidlene de velger, varierer mellom støy og sutring.

Dette er mangfold i praksis, for så forskjellige er vi mennesker. Når rammene er i endring, får de fram ulike sider hos oss. Ikke alt vi gjør, framstår like sympatisk. Samtidig kan det hende at akkurat vi blomstrer når det trengs som mest, eller når det er vår tid. Derfor er det viktig å lytte, for å forstå hva som skjer og det intrikate samspillet oss mennesker imellom.

Det stille barnet

Det stille barnet med fargestiftene brukte ikke stemmen sin på den støyete småbarnsavdelingen. I hviletiden fant hun senga si uten å protestere. Der lå hun helt stille og ventet tålmodig på at de andre barna skulle sovne. Da spratt hun opp igjen, blid som ei sol, og underholdt tre voksne som hadde tid til bare henne en times tid hver dag. Hun fikk være med på handleturer og snakket i vei om alt hun tenkte på og hadde opplevd den dagen.

Og viktigst av alt: De så henne.