Fakta er det jeg vet, tolkning er det jeg antar om hva som foregår innenfor andre menneskers private sfære. Der har jeg ikke tilgang, og skal heller ikke ha det.

Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg ned på landjorda og inn i folkemengden igjen, men det jeg er helt sikker på, er at drivkraften min der og da ikke handlet om selv å være synlig.

Tillit handler også om å være trygg på hvem som har ryggen din, og hvilke våpendragere du har med deg i krigen

Du har 1 uke på deg til å lære å drive kino, Når du kommer tilbake, er du kinosjef til vi finner ut hva vi gjør.

Jeg tror ikke vi kommer utenom de tilfeldige møtene der folk spør om hvordan det står til, og samtidig haster videre uten å vente på svar.

Behovet for autonomi begynner tidlig, fra toåringen som vil klare «søl», og fireåringen som bestemt hevder at «du bestemmer ikke over meg».

For meg handlet denne filmen om å være menneske, om å se og forstå de du er glad i, men samtidig sette grenser og si opp "avtaler" som ikke er konstruktive over tid.

Er uenigheten så stor at jeg ikke kan ivareta min profesjonalitet som coach i samtalen?

Min påstand er at vi alle er disponert for å "ordne opp" mer enn sunt er, hvis noen vi er glade i, har det vondt eller utsettes for noe ubehagelig.

Vi som jobber med folk, enten vi er coacher, rådgivere, mentorer eller noe helt annet, vil fra tid til annen stå foran etiske dilemmaer som krever at vi er ekstra våkne, og at vi rydder i roller og hatter før vi går videre.