Jeg tror ikke vi kommer utenom de tilfeldige møtene der folk spør om hvordan det står til, og samtidig haster videre uten å vente på svar.

Behovet for autonomi begynner tidlig, fra toåringen som vil klare «søl», og fireåringen som bestemt hevder at «du bestemmer ikke over meg».

For meg handlet denne filmen om å være menneske, om å se og forstå de du er glad i, men samtidig sette grenser og si opp "avtaler" som ikke er konstruktive over tid.

Er uenigheten så stor at jeg ikke kan ivareta min profesjonalitet som coach i samtalen?

Min påstand er at vi alle er disponert for å "ordne opp" mer enn sunt er, hvis noen vi er glade i, har det vondt eller utsettes for noe ubehagelig.

Vi som jobber med folk, enten vi er coacher, rådgivere, mentorer eller noe helt annet, vil fra tid til annen stå foran etiske dilemmaer som krever at vi er ekstra våkne, og at vi rydder i roller og hatter før vi går videre.

De aller fleste gründere drives av noe som er større enn seg selv, og et ønske om å gjøre en forskjell i verden.

Alderssammensetningen mange steder i distrikts-Norge er en varslet katastrofe, mens de største byene vokser, og strever med å skaffe boliger til alle.

I mitt liv har det handlet om en kombinasjon av profesjonell hjelp til å få tilstrekkelig avstand til de virkelig dårlige opplevelsene, og tilgang på vennskap og nære relasjoner som minner meg om alt det som er vakkert i livet.

Erfarne skribenter er tydelige på at all skriving er bra, og et sted i underbevisstheten vet jeg at også i dag har jeg kommet ett skritt nærmere målet.