Offerrolle som maktmiddel

Jeg vet ikke hvordan du har det, men hos meg kan det dukke opp spøkelser fra fortiden i situasjoner der ett eller flere elementer minner meg om noe ubehagelig jeg har opplevd før.

Dette kan skje selv om min egen styrke i dag er en helt annen, og rammene atskillig tryggere enn minnene som trenger seg på.

Denne tilbøyeligheten har mye til felles med allergi. Overeksponering tidligere i livet kan resultere i kraftige reaksjoner selv på små doser. Det er ikke alltid omgivelsene ser logikken i det som foregår, eller tar tilstanden på alvor. Hvis bakteppet ikke er kjent, vil det vi gjør og sier i slike situasjoner gi liten eller ingen mening.

Vi har et ansvar for egne reaksjoner

Uansett hva vi har opplevd tidligere, har vi et ansvar for hvordan vi møter omgivelsene våre i dag. Åpenhet rundt hva som utløser hvilke følelser, er en god start i de tilfeller vi selv forstår hva som foregår på indre bane. Da kan vi forklare reaksjonen vår og bakgrunnen for den til mennesker vi stoler på.

Samtidig opplever jeg en hårfin balansegang knyttet til hva som er rimelig å kreve av forståelse hos motparten, og når det er på tide å jobbe med vårt eget atferdsmønster.

Hender det at vi drar offerkortet noen ganger også fordi vi vet at det virker?

Noen ganger kan offerrollen dras vel langt. Jeg har tidligere referert til den britiske komedien Cold Comfort Farm der bestemor på gården har låst seg inne på et rom i 2. etasje og styrer gården med hard hånd derfra. Hun krever absolutt lojalitet fra hele familien til seg og sine nykker, fordi hun som barn «saw something nasty in the woodshed».

Svært få mennesker går skadesløse gjennom livet, og vi har ulike tilnærminger og forutsetninger i arbeidet med å komme oss opp igjen og videre. Ryggsekken vi etter hvert bærer på, kan forklare mye av hvordan vi framstår i dag. En klok psykolog jeg hørte for mange år siden, forklarte det slik:

Det finnes ikke unormale reaksjoner. Det finnes bare normale reaksjoner på unormale situasjoner.

Kan vi velge bort offerrollen?

Å håndtere vonde opplevelser tar tid, og det er hardt arbeid. Samtidig er bitterhet en sykdom som, hvis vi gir den lov, tærer oss opp innenfra. All fokus rettes mot oss selv og våre egne udekkede behov, og rausheten vi en gang hadde, forsvinner i dragsuget. Til slutt risikerer vi å ende opp som den personen alle går lange omveier rundt.

At vi har vært et offer tidligere i livet, gir ingen av oss fullmakt til å spre beske kommentarer eller behandle menneskene vi har rundt oss nå, dårlig. Snarere tvert imot. Hvis vi aner et slikt mønster hos oss selv, er det på tide å be om hjelp.

Noen ganger er det nok å sortere tanker med folk vi kjenner og stoler på, andre ganger kan det være lurt å oppsøke fagfolk, alt etter styrke, varighet og alvorlighetsgrad. Et godt arbeidsmål kan være å ta tilbake styringen over eget liv, uten å dra andre med oss ned. Kombinerer vi dette med å øve på å verdsette små gleder i hverdagen, er vi et godt stykke på vei.

Bestemor på loftet i Cold Comfort Farm hentes tilbake til livet gjennom én kommentar fra en regissør som kommer til gården: "Did it see you, babe?" Hun har mye ulevd liv å ta igjen, hun er klar, og det haster!