De usynlige kontraktene vi har med hverandre

Har du opplevd å bli skuffet over valg andre tar, valg som kommer brått på og som du opplever som brudd på den avtalen du mente dere hadde? Det har jeg, flere ganger. I etterpåklokskapens lys kan jeg også se at avtalen det var snakk om, var ganske utydelig. Kanskje eksisterte den til og med bare i mitt hode, der jeg hadde formet, men ikke delt den.

Store forventninger skaper tilsvarende fallhøyde

Som enslig, travel småbarnsmor fikk jeg jevnlig besøk av nabomødre i godt etablerte forhold. Over en kaffekopp diskuterte vi liv, samliv, håp og drømmer, og ikke sjelden kom vi inn på forventninger som ikke ble innfridd. Det slo meg at jeg ofte var mer fornøyd enn disse mødrene som hadde noen å dele ansvaret med, og dette fikk meg til å gruble. Hvorfor var det slik?

Den eneste forklaringen som kunne slå ut til min fordel, var at jeg som ikke hadde noen partner, heller ikke hadde noen som kunne provosere eller skuffe meg i hverdagen. Jeg hadde meg selv, og visste hva jeg kunne forvente av dagene.

En deltakerkommentar på en ledersamling her om dagen satte på ny fart i refleksjonene mine rundt usynlige kontrakter:

Det er ikke alltid ledelse gjennom telepati fungerer så godt.

Usynlige kontrakter i arbeidslivet

I alle forhold mellom mennesker finnes det en eller annen form for kontrakt. I arbeidslivet har vi arbeidskontrakter, i ekteskapet en ekteskapskontrakt, osv. I tillegg til dette tenker jeg at vi til stadighet etablerer usynlige kontrakter med menneskene vi arbeider sammen med eller har et forhold til på en eller annen måte.

Hvor omfattende disse kontraktene er, varierer fra person til person, og det varierer også etter hva slags forhold det er snakk om.  Det som er felles for disse kontraktene, er altså at de er usynlige. Det vil si: De kan framstå klokkeklare for den som har laget kontrakten, men usynlige eller diffuse for den andre parten.

Eksempel: Den som kommer først på jobb, stikker innom kjøkkenet og setter på kaffe og tevann. I dennes usynlige kontrakt med kollegaen som kommer senere, står det at den andre på sin side har ansvar for å rydde ut av oppvaskmaskinen og gjøre den klar før lunsj. Men hen sier det ikke, og når ryddejobben ikke blir gjort, tar hen den også. 

Etter hvert vokser irritasjonen og det blir en litt anspent stemning på kontoret. Kollegaen oppfatter stemningsendringen, men fortstår ikke bakgrunnen, siden alt tilsynelatende fungerer knirkefritt.

Kunsten å legge opp til å bli skuffet

Tilsvarende kontrakter finner vi mellom leder og ansatt, hos par, blant venner og mellom foreldre og barn. De kan dreie seg om forventninger til oppgaver som skal utføres og hvordan, forventninger til hva som er god omsorg, eller hva som ligger i ordet respekt. 

Utfordringene oppstår når vi velger å ikke legge disse kontraktene på bordet. Hvis vi i stedet tar sjansen på å vise dem til hverandre, kanskje forhandler litt fram og tilbake og blir enige om å justere noen punkter, blir det også enklere å innfri hverandres forventninger.

For hvordan kan jeg innfri når jeg ikke vet hva du venter av meg? Hvordan kan jeg unngå å skuffe deg? Og ikke minst: Hvordan kan jeg uten å kjenne til kontrakten, vite om jeg har gjort en god jobb eller ikke, i dine øyne?

Velg språk med omhu

Og det er nå, når kontraktene skal på bordet, at språket vi velger, får stor betydning.

Setninger som starter med "Jeg hadde jo håpet at du .... " eller "Du må jo forstå at..." virker mot sin hensikt. Da er det bedre å melde behov og ønsker, og kanskje bruke litt humor også:

Jeg hadde jo laget en kontrakt med deg om dette, men ser nå at jeg glemte å fortelle om den ;-).

"Det jeg trenger/ønsker meg fra deg, er .... Da føler jeg meg trygg på at vi er to om dette."