Jeg tror ikke vi kommer utenom de tilfeldige møtene der folk spør om hvordan det står til, og samtidig haster videre uten å vente på svar.

Behovet for autonomi begynner tidlig, fra toåringen som vil klare «søl», og fireåringen som bestemt hevder at «du bestemmer ikke over meg».

Der det er en arbeidsgiver eller en mentor inne i bildet, er det vår oppgave å synliggjøre hvorfor også de kjedelige arbeidsoppgavene har mål og mening, og må ivaretas for at de ikke skal fungere som snublesteiner på et senere tidspunkt i prosessen.

Amy Edmondson fant ut at ansatte på arbeidsplasser med stor psykologisk trygghet, er mer tilbøyelige til å melde fra om feil som skjer på arbeidsplassen, også når det er de selv som har forårsaket feilen. De opplever det rett og slett trygt å melde fra.

For meg handlet denne filmen om å være menneske, om å se og forstå de du er glad i, men samtidig sette grenser og si opp "avtaler" som ikke er konstruktive over tid.

Er uenigheten så stor at jeg ikke kan ivareta min profesjonalitet som coach i samtalen?

Min påstand er at vi alle er disponert for å "ordne opp" mer enn sunt er, hvis noen vi er glade i, har det vondt eller utsettes for noe ubehagelig.

Vi som jobber med folk, enten vi er coacher, rådgivere, mentorer eller noe helt annet, vil fra tid til annen stå foran etiske dilemmaer som krever at vi er ekstra våkne, og at vi rydder i roller og hatter før vi går videre.

I mitt liv har det handlet om en kombinasjon av profesjonell hjelp til å få tilstrekkelig avstand til de virkelig dårlige opplevelsene, og tilgang på vennskap og nære relasjoner som minner meg om alt det som er vakkert i livet.

Erfarne skribenter er tydelige på at all skriving er bra, og et sted i underbevisstheten vet jeg at også i dag har jeg kommet ett skritt nærmere målet.