Hvilke konsekvenser får målet og valgene mine for andre jeg bryr meg om? Gjør jeg det enklere for dem, eller legger jeg kjepper i hjulene for det de ønsker å oppnå?

Opplevd motstand handler ofte om velmente innspill til forbedringer eller behov for mer informasjon. Reell motstand kommer først når vi har slått ned på den konstruktive motstanden tilstrekkelig mange ganger.

Jeg vet ikke når jeg først la merke til det, men det var en august jeg selv var på reise for å hente krefter til en hektisk høst. Vertinnen tok smilende imot meg, men det var bare munnen som fulgte ordre. Øynene smilte ikke med.

En torsdag spurte han meg om jeg ville være med på et AA (Anonyme alkoholikere) møte. Han hadde gått på de lokale møtene ei god stund, og hadde avklart med de andre i gruppa at han kunne invitere meg med.

Vel hjemme går det opp for meg at et halvt døgns reiseopplevelser har fulgt alle de obligatoriske fasene i en ytre påført endringsprosess (Modellen er utviklet av Virginia Satir):

Uten tydelige rammer er det nesten umulig å vite når vi har gjort en god jobb, og om oppgaven er fullført etter intensjonen.

Medvirkningsretten handler om retten til å bli hørt, men innebærer ingen rett til å ta over styringen eller motarbeide beslutninger som er tatt.

Når rammene er i endring, får de fram ulike sider hos oss. Ikke alt vi gjør, framstår like sympatisk.

Hender det at vi drar offerkortet noen ganger også fordi vi vet at det virker?

Den økende polariseringen i samfunnet skremmer meg, ikke minst fordi problemene vi står i, er komplekse og krever alt annet enn enkle forklaringer og svar.