De nye presiseringene i arbeidsmiljøloven sier nemlig noe om hva kravene til et godt psykososialt arbeidsmiljø skal ivareta, og hvilke "u"-er som får varsellampene til å lyse rødt.

Hvordan er det der du jobber? Kan folk dukke opp når de vil? Ser du gjennom fingrene med at ikke alle møter forberedt?

Hva vet vi egentlig om hvordan det står til på vår egen arbeidsplass? Og hvordan kan vi finne ut av det vi lurer på? Samtidig som kravene til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø både skjerpes og presiseres fra sentralt hold, hevder mange at de tradisjonelle arbeidsmiljøundersøkelsene er bare så "forrige uke".

Amy Edmondson fant ut at ansatte på arbeidsplasser med stor psykologisk trygghet, er mer tilbøyelige til å melde fra om feil som skjer på arbeidsplassen, også når det er de selv som har forårsaket feilen. De opplever det rett og slett trygt å melde fra.

Hvordan vet vi hvem som er riktig kandidat, og hvor han eller hun finnes? Og hvis vi skulle være så heldige å finne drømmekandidaten, er arbeidsgiver i stand til å imøtekomme denne personens krav og forventninger?

Min påstand er at vi alle er disponert for å "ordne opp" mer enn sunt er, hvis noen vi er glade i, har det vondt eller utsettes for noe ubehagelig.

Vi som jobber med folk, enten vi er coacher, rådgivere, mentorer eller noe helt annet, vil fra tid til annen stå foran etiske dilemmaer som krever at vi er ekstra våkne, og at vi rydder i roller og hatter før vi går videre.

Organisatorisk arbeidsmiljø er en fellesbetegnelse på alt som handler om hvordan arbeidshverdagen er organisert, og hvordan dette påvirker evnen vår til å gjøre en god jobb,

Erfarne skribenter er tydelige på at all skriving er bra, og et sted i underbevisstheten vet jeg at også i dag har jeg kommet ett skritt nærmere målet.

Jeg har møtt flere «Berit’er» gjennom mine år i arbeidslivet. Disse er av begge kjønn og i alle aldre, noen jobber diskret og langsiktig, mens andre er så tydelige i sin framtoning at «alle» forstår hva som foregår.