Det er heftig å møte et annet menneskes sinne. Andre menneskers sinne berører oss. Vi går i forsvar, blir redde, utrygge, skamfulle, fortvilet, sårbare, og ikke minst overrasket.

I min verden handler ledelse om å se og forstå mennesker og nåsituasjonen vi er i, og samtidig ha et strategisk blikk på hva som vil kreves av oss fram i tid. Hvilke muligheter har vi, og hva vil konsekvensene av valgene vi tar, være?

Behovet for mål og mening handler ikke om å slippe å gjøre de kjedelige oppgavene, men om å forstå hvorfor de er viktige selv om de isolert sett får oss til å gjespe, ikke en gang, men flere. Det handler om å forstå at oppgaven er en del av et større formål for eksempel å bygge en katedral:

Det vi skal være oppmerksomme på, er om den posisjoneringen ofte går ut over andre, og om de vi har med å gjøre, vet det, men likevel fortsetter. Når de valgte sannhetene settes i system, ender de opp som bullshit det er både nyttig og viktig for oss å kjenne igjen og adressere.

Psykoterapeut og forfatter Virginia Satir er et av mine store forbilder i coachingverden, nettopp fordi hun er så tydelig på hva vi ikke kan velge bort i livet, nemlig det som allerede har skjedd. Samtidig er hun minst like tydelig på at vi fortsatt har et valg, og det handler om hvordan vi forholder oss til det som har skjedd, nå og videre framover.

Vi trenger ikke like alle vi jobber sammen med, men vi kan oppføre oss høflig og ordentlig for det. Vi velger selv hvem vi vil være, også når det blåser.

Jeg har flere ganger opplevd to medgründere oppsøke rådgivning i forkant av en bedriftsetablering. Det siste de tenker på i denne fasen, er et det gode forholdet de har i dag, enten de er venner, familie eller kolleger som vil starte noe sammen, kan bli satt på prøve i et forretningsmessig samarbeid.

Hva den enkelte opplever meningsfylt, vil naturlig ha individuelle variasjoner. Når dette ikke fungerer, kan det være alt fra at vi ikke ser noen verdi i jobben vi er satt til, eller at ressursene er for få og at vi ikke strekker til med å gi den hjelpen vi tenker andre har krav på.

Jeg har en tanke om at all krig og ufred i verden starter i det små, og eskalerer gjennom misforståelser, feiltolkninger, antakelser, opplevd urettferdighet og et ønske om å ta igjen. Det ene tar det andre, og på et tidspunkt kommer situasjonen ut av kontroll, og ender opp i fastlåste konflikter, voldshendelser og krigshandlinger.

De fleste av oss har fra tid til annen sittet i møter eller deltatt i prosesser der det klør i fingrene etter å skjære gjennom, ta styring og bestemme hvordan ting skal gjøres. Samtidig har vi verken rolle eller mandat til å beslutte noe som helst, ut over om vi fortsatt skal være med på reisen videre, eller ikke. Myndigheten til å bestemme ligger hos noen andre.