Metthetens forbannelse

Har du kjent deg mett i det siste? For mett? Siden vi skriver desember, er det sannsynlige svaret ja på det spørsmålet, og tilstanden "mett" henger gjerne sammen med tilstanden "lat".

Men det er ikke mat jeg ønsker å snakke om. Vi kan også være mettet på inntrykk, opplevelser, arbeidsoppgaver, muligheter, suksess, forventninger og sosialt fellesskap Det blir rett og slett for mye, og vi rekker knapt å kjenne på nye behov før de også er dekket.

Fra mett til lat

Selv blir jeg like forundret hvert år på hvor mange aktiviteter og hyggelige treffpunkt vi klarer å presse inn i måneden desember, og som vi fint kunne klart å spre ut over i året. Etter hvert som jeg mettes på sosial kontakt og fine opplevelser med folk jeg er glad i, vokser telefonvegringen, og jeg leter etter små oaser av stillhet der de er å finne.

Attraktive kulturopplevelser jeg vet jeg ville likt, går meg hus forbi, jeg unngår situasjoner som kan føre til enda flere treffpunkt, og aller helst vil jeg ha telefonen på lydløs 24/7. Jeg blir rett og slett lat.

Heldigvis handler dette for meg om desember, og beskriver en tilstand jeg havner i hvert år på samme tid. Jeg vet det går over og at det er håp for det nye året.

Er det lov å være mett og lat på jobb?

I blant treffer jeg mette folk på jobb. De finnes på de fleste arbeidsplasser og har det sannsynligvis helt ok. I det ytre skiller de seg ikke stort fra kollegene sine, og mettheten kommer først til uttrykk når det er snakk om endring eller ny læring:

• De har det bra som de har det, tilbud om kompetanseheving oppleves mer som mas enn en mulighet til å holde seg oppdatert og relevant.

• De trives godt i egen komfortsone, og er skeptiske til endringer generelt, og omstillingsprosesser spesielt.

• De er vanskelige å begeistre, og har opplevd det meste før.

• De synes yngre eller ferskere kolleger med initiativ og ambisjoner er slitsomme å forholde seg til, og gir tydelig uttrykk for det.

• Ut over dette gjør de jobben sin, ikke mer, ikke mindre, mens gløden spares til fritidsaktiviteter, familie og venner.

Hvis du nå tenker at jeg beskriver mennesker som cruiser inn mot pensjonsalderen og har et par år igjen, er ikke det riktig. Jeg har truffet dem fra tidlig førtiårsalderen og oppover, og noen har vært enda yngre.

Metthetens forbannelse

For de som ikke har noe valg, er det ingen god følelse å gå sulten. Men i et samfunn av overflod, har mettheten også sin pris. Den gjør oss mindre sympatiske. Vi slutter å lytte med interesse, vi slutter å by på oss selv. og vi velger bort muligheten til å strekke oss litt lengre. Vi stenger rett og slett fellesskapet ute.

Jan Spurkeland beskriver i boka Relasjonskompetanse hvorfor det er viktig å fokusere på det sympatiske mennesket, både i oss selv og hva vi velger å se etter hos andre. For å få til dette, må vi være mottakelige for å se hverandre, og å bli sett med alle våre egenskaper, også på jobb.

Selv om det ligger naturlig for oss å søke mettheten som tilstand, og den behagelige tilfredsstillelsen som følger med, må vi passe oss for latskapen som lurer rundt neste hjørne. Når vi velger vekk mennesker, utfordringer og ulike ut av komfortsonen-opplevelser, velger vi også vekk gleden over å være i bevegelse og la oss berøre.

Tenk om livskvaliteten øker i det vi gir oss selv lov til å være sultne på ny læring, nye mennesker, andre vinkler og bedre relasjoner? Jeg tenker det er verdt å prøve.

Selv jobber jeg med saken, og det viser seg at hvert nye møte i desember er fint, varmt og godt, og en kilde til inspirasjon. Fordi jeg velger det!