Verdiene våre former hva vi velger å høre

Det er tidlig søndag morgen, og en liten feriegjest krøller seg fornøyd sammen i armkroken min før hun helt ut av det blå stiller meg et uventet spørsmål: "Synes du også det er ekkelt når mennesker har en annen hudfarge?" Jeg skvetter til og er i ferd med å mobilisere et helt batteri av formanende og politisk korrekte formuleringer om verdien av forskjellighet, før jeg tar meg inn igjen og spør helt rolig: "Hva tenker du på nå?"

Charlie og sjokoladefabrikken

Det viste seg at gjesten min nettopp hadde sett filmen om Willy Wonka, Charlie og jenta som stjal et uferdig godteri og endte opp som et stort, lilla, oppblåst blåbær. Hun syntes hudfargen jenta fikk, var skikkelig ekkel, og jeg måtte nesten si meg enig.

En god start på en fin dag kunne trygt fortsette, fri for friksjoner og unødvendige bekymringer for holdninger på veg i feil retning. I dag er den vesle jenta en voksen, raus og reflektert ung kvinne.

Hva jeg lærte av samtalen?

For meg ble denne samtalen på morgenkvisten en vekker. Hvor lett er det ikke å legge egne tolkninger inn i det vi hører, basert på hva vi selv tenker er viktig, og hva vi antar er viktig for den andre? Ofte leter vi etter bekreftelse på det vi tror vil komme, og tar i mot budskapet slik vi velger å høre det.

Redningen min i dette eksemplet, var at spørsmålet kom så brått på og med en så uventet vinkling at jeg ble nødt til å stoppe opp og tenke:

Var det virkelig dette jeg hørte?

Nei, det var faktisk ikke det denne gangen, og heldigvis fant jeg ut av det før jeg selv tråkket feil tilbake.

Når verdiene kræsjer

Vi deler ikke alltid verdier med de vi snakker med, og slik skal det kanskje også være. Jeg har akkurat lyttet til en podcast der Thor Erik Gulliksen snakker med Jacob Sønderskov om profesjonalitet i samtaler, og coaching av personer som ikke deler verdiene dine. Jacob forteller om en samtale der lederen han snakker med, omtaler de hun er leder for, som sauer.

Han er tydelig på at det er ett spørsmål det er viktig å stille seg selv som coach i slike tilfeller:

Er uenigheten så stor at jeg ikke kan ivareta min profesjonalitet som coach i samtalen?

Videre sier han at hvis du er trygg på din egen profesjonalitet i fortsettelsen, kan en slik uttalelse fungere som en åpning for videre dialog, der denne lederen utfordres til refleksjon rundt sin egen rolle og tilnærmingen til de hun er leder for.

Kanskje var det akkurat den rollen jeg tok da jeg spurte: "Hva tenker du på nå?"