Få ting er så alvorlige som å frata et menneske retten til å oppleve sine egne følelser.

Når rammene er i endring, får de fram ulike sider hos oss. Ikke alt vi gjør, framstår like sympatisk.

Hvor langt skal i strekke oss for kunde hvis det innebærer slitasje på teamet over tid? Er det innafor å ta faglige snarveier for å komme i mål innen fristen?

Er uenigheten så stor at jeg ikke kan ivareta min profesjonalitet som coach i samtalen?

Min påstand er at vi alle er disponert for å "ordne opp" mer enn sunt er, hvis noen vi er glade i, har det vondt eller utsettes for noe ubehagelig.

Jeg har møtt flere «Berit’er» gjennom mine år i arbeidslivet. Disse er av begge kjønn og i alle aldre, noen jobber diskret og langsiktig, mens andre er så tydelige i sin framtoning at «alle» forstår hva som foregår.

Jo mer vi brenner for temaet som står på dagsorden, jo mer tilbøyelige er vi til å gå til kamp for det vi tror på. Bevisst eller ubevisst tenker vi at vi har rett, og at de som ikke er enige med oss, tar grundig feil.

To dager på hotell skulle styrke teamet på veien mot felles mål og bedre samarbeid. Det begynte lovende, men så.....

Når vi gjør ting for første gang, erfarer vi ofte at vi kan mer enn vi tror, og at det vi lærte i forrige runde kan være nyttig også her, men nå fra en litt annen vinkel.

Jeg tenker mye på henne, og håper at hun har det bra, men ikke for bra heller...