Vi er i verden for å løse problemer

Vi er i verden for å løse problemer. Den dagen vi har løst alle, vil vi mangle mening i livet.

Ordene kom fra en god venninne som selv hadde fått dem servert fra en scene. I løpet av bilturen som fulgte, konkluderte vi med at hvis dette er riktig, er det et stort paradoks at de fleste av oss drømmer om et sømløst, friksjonsfritt liv der alt fungerer som planlagt.

Farlig "problemløsning"

Ganske nylig havnet jeg i en helt annen samtale der tema var mennesker med penger og makt, og hvorfor flere av disse utvikler seg i en grenseløs og destruktiv retning. Kanskje handler det om at de har løst de fleste utfordringene i eget liv, og trenger å pushe grenser for å sikre seg nye problemer å løse, og kjenne at de lever? På dette nivået av "problemløsing" snakker vi om ei selvsentrert og farlig reise, ikke minst for omgivelsene som blir offer for disse maktmenneskenes grenseløse atferd.

Den sunne problemløsningen

I vår egen hverdag derimot, er problemløsningen sentral for å mestre livet og alle de utfordringene vi møter underveis. Hvert nye problem vi tar tak i, bidrar til å gjøre hverdagen mer håndterbar, vi fyller på med nye erfaringer og flere verktøy for møte det livet har å by på.

Når vi gjør ting for første gang, erfarer vi ofte at vi kan mer enn vi tror, og at det vi lærte i forrige runde kan være nyttig også her, men nå fra en litt annen vinkel. I tillegg søker vi ny kunnskap og får tips og råd på vegen. Alt dette bidrar til nye mestringsopplevelser i større eller mindre skala.

Problemløsning og psykisk helse

Det har skjedd en gradvis endring i barneoppdragelse over mange år. De aller eldste av oss måtte som barn bidra i arbeidet enten de ville eller ikke. De lekte også mer uten oppsyn og måtte selv ordne opp i problemene som oppsto. Mange barn i dag har foreldre med tid, råd og kapasitet til å skjerme dem fra motgang og skuffelser, og som legger arbeid i å gi dem en så friksjonsfri oppvekst som mulig.

Intensjonen er god, og det praktiske behovet for barnas bistand inn i verdiskapningen er mindre enn før. Samtidig er jeg redd for at mange barn går glipp av de mestringsopplevelsene som ligger i å løse egne og andres problemer, og den påfølgende gleden over at de faktisk fikk det til.

De kan miste opplevelsen av at det er bruk for dem.

Vi trenger problemer for å ha det bra

For noen år siden var jeg innom en ambulansetjeneste på et lite sted, der konfliktnivået var usunt høyt. Etter hvert som jeg ble kjent med dem, forsto jeg at dette var mennesker som var knallgode på action, og fungerte utmerket på utrykning og som problemløsere dit de kom.

Det var bare det at det innimellom var stille perioder, der de egentlig kunne slappe av og vente på neste hendelse. Ikke alle taklet denne stillheten like godt, så hvis de ikke hadde problemer å løse, skapte de dem gjennom å pirke borti et triggerpunkt eller to hos en kollega.

Vi fikk en god prosess rundt denne innsikten og hvordan de kunne ta tak i det de måtte endre på. Det er en grunn til at vi søker mening i problemløsning, og det er også derfor verden går videre. Det er dette Siri Nilsen beskriver i "Stille vann":

For det som tar forstanden fra en voksen mann, er ikke storm, men stille vann.

Jeg tror vi er tjent med å se på små og større utfordringer livet gir oss, som en gave, en mulighet til å vokse, lære og leve et liv med innhold og mening. Det er bruk for oss, og det er en bra ting å ta med seg.