Hvordan vet du at det er bruk for deg?

Jeg har vært så heldig å tilbringe påsken med to av de eldste i familien. Begge har historier å fortelle fra en oppvekst på 30- og 40tallet, og husker godt hvordan det var å være barn sist det var krig i Norge.

Det som slår meg, er at selv om tilgangen på materielle goder var langt dårligere enn i dag, var det én ting de aldri var i tvil om: Det var bruk for dem.

Vår egen rolle i felleskapet

Disse kvinnene vokste opp i ei tid der alle måtte bidra, og antall hender i arbeid gjorde en faktisk forskjell. De var også en del av et miljø der det var en nødvendighet å hjelpe hverandre, og ikke minst: De delte med de som hadde mindre.

To og tre generasjoner seinere har vi et helt annet økonomisk fundament i livet. Vi lever godt av det vi tjener selv, og kan forsørge våre respektive familier ute å være avhengig av barnas bidrag. De som faller utenfor, tar staten seg av.

Med andre ord har hver husholdning en unik mulighet til å organisere seg som en autonom republikk, og samtidig leve godt. Eller som hovedpersonen i Nick Hornby's Gutter er gutter uttrykte det;

I'm an island! I'm a fucking island!

Trenger vi at noen trenger oss?

I år er det 80 år siden freden kom til Norge og Europa, og jeg velger å håpe at akkurat det vil vare.

Vi lever i en privilegert del av verden, men likevel vokser det fram nye samfunnsproblemer.

Ett av dem er at stadig flere unge mennesker oppgir at de har utordringer knyttet til sin egen psykiske helse. På tross av både materiell trygghet og foreldre på tilbudssiden, setter de ord på ensomhet, uro, utrygghet og følelsen av ikke å strekke til. Jeg blir overrasket hvis det ikke også handler om akkurat dette spørsmålet:

Er det egentlig noen som trenger meg?

Jeg tror at behovet for å være til nytte og en del av noe som er større enn seg selv, er gitt for liten oppmerksomhet de siste årene. Selv tenker jeg at vi mennesker er flokkdyr. Vi søker tilhørighet, men også mening.

Kanskje er vi voksne for lite flinke til å fokusere på den delen av livet som handler om mening?

Vi gir barna våre trygge rammer, forteller dem at de er viktigst i verden og kan få til alt. Hvis de ikke når målene sine helt på egenhånd, fyller vi på med ekstra ressurser.

Men hva med deres eget bidrag tilbake til samfunnet og fellesskapet? Skolerer vi dem til å finne mening i rollen som bidragsyter? Forteller vi dem at det å gi, er bra også for den psykiske helsen, nettopp fordi det gir mening og får oss til å føle oss nyttige?

Ja, for det er bruk for oss alle sammen, jobben handler om å finne sin personlige versjon av begrepet mening!

Jeg ganske sikker på at CC Cowboys er på rett spor i sangen Kanskje du behøver noen:

Kanskje du

behøver noen som trenger deg

behøver noen som hører deg

Kanskje du

behøver noen som trenger deg