Hva hvis det går bra?

En stor fordel med feriegjester, er at de påfører meg opplevelser jeg ellers ville valgt bort i ren uvitenhet. Etter at familiens 12-åring lydhør og spill våken har fulgt meg på fortellerfestival og latt seg begeistre i tre hele dager til ende, var det hennes tur til å foreslå innhold til dagen i dag.

Vi endte opp med å forlate øya i båt, og legge til på gjestebrygga i Hamar for å se filmen Innsiden ut 2.

For de uinnvidde:

Hovedpersonen i filmen heter Riley. Hun er 13 år, ei snill, sterk og fin jente på full fart inn i puberteten. Resten av persongalleriet består av de ulike følelsene som til enhver tid konkurrerer om makta i kontrollrommet i hjernen hennes, og midt på kontrollpanelet blinker puberteten som en stor rød varselknapp med potensial til å sette alt over styr.

Sammen skal disse følelsene kontrollere, styre og balansere personlighet, holdninger, verdier og handlinger hos den stakkars jenta, og dette skjer ikke uten kraftige friksjoner og en god porsjon dramatikk. Angsten, Gleden, Sinnet og Forlegenheten trekker nemlig ikke alltid i samme retning.

Til alle dere som har befatning med barn i alderen 9-14 år: Denne filmen bør dere se! Og har dere ikke det, er den verdt å se likevel.

Jeg er ikke bra nok

Vi har et bredt spekter av følelser fordi vi trenger dem alle sammen, og fordi de fyller ulike funksjoner i livet vårt. Et spennende grep i denne filmen, er at Frykten og Angsten framstår som to ulike karakterer, der Frykten beskrives som den mest rasjonelle av de to. Han er den som tar praktiske forhåndsregler for å forebygge skader, og sørger for at hjelm og knebeskyttere er på plass. Angsten derimot, forskutterer emosjonelle kriser i form av å dumme seg ut eller bli avvist av vennene sine, og visualiserer disse så godt at det oppleves sannsynlig for Riley at det er nettopp dette som kommer til å skje.

Angsten for ikke å være bra nok kan i noen situasjoner bli altoverskyggende, og utløse atferd vi ikke er tjent med.

Samtidig er det viktig å huske at også angsten har en nyttig funksjon, den er der for å beskytte oss mot vonde opplevelser, og mot å sette oss selv i Forlegenhet. Problemet oppstår først når Angsten får tilgang på hele kontrollpanelet alene, uten korrektiv fra resten av alle følelsene våre. Den har nemlig en livlig fantasi, kombinert med en hang til katastrofetenkning.

Hva hvis det ikke skjer?

Men hva hvis de scenarioene Angsten maner fram, viser seg å ikke stemme? Hva hvis hånda jeg strekker ut, ikke blir møtt med avvisning? Hva hvis den jeg smiler til, smiler tilbake? Hva hvis feilen jeg gjorde, lett kan rettes opp med en oppriktig beklagelse? Hva hvis jeg er ønsket med på laget?

Jeg har lest et sted at følelser er ekte, men at det ikke trenger bety at de er sanne. 

Angsten for å bli stående igjen alene mens alle går sin vei, er reell, men det betyr ikke at det kommer til å skje. Tanken på å bli forlatt er et produkt av egen fantasi, udekkede behov og kanskje noen tidligere erfaringer, den er ikke fasiten på hvordan framtida blir.  

Motet og andre følelser

Så lenge Angsten tar en passe stor plass i det spekteret av følelser vi har i oss, gjør den også nytte for seg, sammen med Gleden, Sorgen, Nysgjerrigheten og Kjedsomheten. I et balansert samspill med Motet, sørger den for at vi er skjerpet og på, litt slik som rutinerte skuespillere som får lyst til å kaste opp rett før de skal ut på scenen. En bekjent sa det slik til meg her om dagen:

Rett før jeg skal opptre, lurer jeg på hvorfor i alle dager jeg utsetter meg selv for dette. Når applausen har lagt seg, kjenner jeg at jeg vil gjøre det igjen, og igjen og igjen.