Opplevd motstand handler ofte om velmente innspill til forbedringer eller behov for mer informasjon. Reell motstand kommer først når vi har slått ned på den konstruktive motstanden tilstrekkelig mange ganger.

Jeg vet ikke når jeg først la merke til det, men det var en august jeg selv var på reise for å hente krefter til en hektisk høst. Vertinnen tok smilende imot meg, men det var bare munnen som fulgte ordre. Øynene smilte ikke med.

Uten tydelige rammer er det nesten umulig å vite når vi har gjort en god jobb, og om oppgaven er fullført etter intensjonen.

Det er noe grunnleggende menneskelig i å være misfornøyd med tingenes tilstand uten å ta tak.

De nye presiseringene i arbeidsmiljøloven sier nemlig noe om hva kravene til et godt psykososialt arbeidsmiljø skal ivareta, og hvilke "u"-er som får varsellampene til å lyse rødt.

Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg ned på landjorda og inn i folkemengden igjen, men det jeg er helt sikker på, er at drivkraften min der og da ikke handlet om selv å være synlig.

Hvordan er det der du jobber? Kan folk dukke opp når de vil? Ser du gjennom fingrene med at ikke alle møter forberedt?

Hva vet vi egentlig om hvordan det står til på vår egen arbeidsplass? Og hvordan kan vi finne ut av det vi lurer på? Samtidig som kravene til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø både skjerpes og presiseres fra sentralt hold, hevder mange at de tradisjonelle arbeidsmiljøundersøkelsene er bare så "forrige uke".

Du har 1 uke på deg til å lære å drive kino, Når du kommer tilbake, er du kinosjef til vi finner ut hva vi gjør.

Behovet for autonomi begynner tidlig, fra toåringen som vil klare «søl», og fireåringen som bestemt hevder at «du bestemmer ikke over meg».