Lederens rolle som den voksne i rommet

"Kulturen settes av det laveste nivået av atferd som lederen tillater at skjer."

Jeg er på kurs i praktisk styrearbeid, inkludert håndtering av etiske dilemma i et styres hverdag. Gullkornene kommer trillende med korte mellomrom fra de som står i front, men det er sitatet over som fester seg i meg, på samme måte som en borre på en hjemmestrikket genser når jeg er på tur. Den vil ikke slippe taket, og jeg får den ikke løs.

Det er flere borrer som har sittet fast på genseren min. Jeg tenker på møter jeg har deltatt på og situasjoner jeg ikke har tatt tak i, men også på de gangene jeg har tatt tak, og på den måten bidratt til endring for flere. Det var på tide å rydde opp.

Hva slags møtekultur vil vi ha?

Sist jeg deltok på en workshop, var beskjeden klar: De som ikke kom tidsnok tilbake fra pause, måtte stå i planke foran resten av oss i 30 sekunder. Beskjeden ble framført med glimt i øyet, men den hadde likevel ønsket effekt. Kursholder snakket om konsekvens, og viktigheten av å håndheve reglene vi hadde blitt enige om i fellesskap.

Hvordan er det der du jobber? Kan folk dukke opp når de vil? Ser du gjennom fingrene med at ikke alle møter forberedt? Og hva gjør du med kollegaen som sukker stille og dukker ned i mobilen når en annen kollega tar ordet for fjerde gang på kort tid?

Er det ok å fortsette diskusjonen et kvarter ut over oppsatt tid? Svaret på det siste spørsmålet kan være ja, men hvis vi ikke snakker om det, kan andre i rommet oppleve at deres tid ikke blir respektert av de mest taleføre i gruppa. Er du leder og lar det skli ut, er det uansett du som har lagt lista, og samtidig formidlet at den lista ligger på et helt ok sted.

Lederens rolle som den voksne i rommet

De gangene jeg som leder har ristet av meg en borre, og aktiv tatt steget inn i en situasjon som har kommet ut av kurs, har erfaringene vært positive. En gang gikk jeg etter en kollega som etter et sinneutbrudd forsvant inn på kontoret sitt mens adrenalinet fortsatt hadde styringa.

Jeg var tydelig på to ting: 1. Jeg forsto hvorfor han reagerte.2. jeg aksepterte ikke atferden. Det resulterte i ei samtale så viktig og meningsfull at vi mange år senere fortsatt signaliserer trygghet og tillit til hverandre når vi møtes.

Et tilbakevendende tema i min jobb som rådgiver og ledercoach, er ansatte som "ikke virker". Ikke sjelden får jeg lyst til å spørre:

Hvor lenge har du sett gjennom fingrene på at denne ansatte ikke virker?

Alt dette usagte og ugjorte, ofte fordi vi som ledere ønsker å være både empatiske og tålmodige, handler om de samme borrene som setter seg fast. Én kan vi leve godt med. Ikke er den så vanskelig å plukke av heller. Men når genseren over tid har blitt full av slike borrer, har vi et problem. Dessuten vet vi ikke hvor vi skal begynne, vi vet bare at vi må gjøre noe. Jeg har prøvd det også.

Grunnen til at vi som ledere MÅ være den voksne i rommet, handler nettopp om dette:

Kulturen settes av det laveste nivået av atferd som lederen tillater at skjer.