Uka i Haugesund snudde opp ned på alt

Som ung og lovende mellomleder i en halvstor norsk kommune ble jeg konstituert som kultursjef mens lederen min var på ferie, og tenkte at dette skulle gå helt fint.

Det gjorde det ikke. August 1995 utviklet seg til et sant kaos...

Det begynte med én telefon, og så en til....

Kommunedirektøren ringte meg allerede første uka for å fortelle at vi måtte se nærmere på drifta av kinoen, det var noe som ikke stemte der. Den observasjonen viste seg å stemme ganske godt. Etter kort tid sto vi uten kinosjef og med en kino som sårt trengte omsorg, både når det gjaldt brannslukking og daglig drift, og med et snitt på 17 forestillinger i uka.

Min leder var fortsatt på ferie, og det hadde han tenkt å fortsette med.

Fredag samme uke ringte kommunedirektøren meg igjen, og ba meg stille på kontoret hans etter arbeidstid. Der møtte han meg med 2 gaver. Den ene var nøklene til kinoen. Den andre var en stor konvolutt med reisedokumenter og ukesbillett til filmfestivalen i Haugesund som begynte uka etter, og en beskjed:

Du har 1 uke på deg til å lære å drive kino, Når du kommer tilbake, er du kinosjef til vi finner ut hva vi gjør.

At jeg var enslig mor, der den yngste var lynfersk førsteklassing, var mitt eget problem. Men mor stilte opp som så ofte før, slik at jeg kunne sette kursen vestover til Haugesund på kræsjkurs i kinodrift.

På dannelsesreise i kinoverden

Haugesund ble en fantastisk opplevelse. Jeg møtte utrolig mange flotte mennesker, og så flere filmer enn jeg hadde gjort i hele mitt voksne liv til sammen. Selv smilte jeg til alle jeg traff og sa noe sånt som:

Hei, jeg heter Hedvig og skal lære meg å drive kino. Har du noen gode råd til meg?

Strategien virket, og mentorviljen var stor. Jeg lærte om hvordan de ulike filmselskapene jobbet, hvorfor planlegging var viktig, hva som pleide å slå an og hvorfor, og hvordan jeg kunne tenke økonomi. At jeg startet med ganske så blanke ark ble tydelig selv for meg da jeg etter en halvtimes interessant samtale oppdaget at den jeg snakket med, var selveste Håvard Bakke (Pelle i Pelle og Proffen) som nå jobbet som kinosjef i en annen kommune.

Filmer som Kolya, Den engelske pasienten, Sling Blade, Striptease og Broene i Madison County satte spor i meg det året. Den bratteste læringskurven hadde jeg med The Star Maker, en vakker film regissert av Giuseppe Tornatore, mannen bak Cinema Paradiso. Min egen filmsmak var ingen garanti for publikumsuksess. Det satt tre stykker i salen, og jeg kjente alle tre.

Haugesund 30 år etter

Det har gått 30 år, og i dag skal jeg tilbake i Haugesund der alt startet. Det var her jeg forsto at å bry meg om mennesker og samspill fint kan gå hånd med å forstå et marked og generere omsetning. For omsetningen måtte til for å levere kinoopplevelser som berører, år etter år.

Sammen med de ansatte på kinoen fikk vi skuta på rett kjøl og skapte magi i kinosalen. Småjentene mine fikk oppleve kinolivet fra billettluka og maskinrommet og så 101 dalmatinere sammen med journalister på førpremiere. Jeg håper det kompenserte for en litt humpete skolestart den høsten.

Jeg fikk bare ett år i kinosjefstolen. Offentlige stillinger må lyses ut, og jobben gikk til en med mer pondus og erfaring enn meg, slik det skal være. Selv havnet jeg i rådgiverbransjen i privat sektor, evig takknemlig for en kommunal toppledelse som så meg og et potensial jeg ikke ante jeg hadde.

Det var dette året som kinosjef jeg forsto dybden i uttrykket:

Uansett hva du tror du er, er du alltid mer enn det.

Senskader? Jeg nekter fortsatt å kjøpe popcorn som del av kinoopplevelsen, til yngre generasjoners store fortvilelse.