Jeg vet hva du tror!

I forrige innlegg skrev jeg om de seks historiene du må kunne fortelle om bedriften din, og som jeg har lært av fortellerpsykolog Hilde Johanne Aafoss. Min favorittøvelse blant de seks er "Jeg vet hva du tror"-historien. Denne sjette og siste typen fortelling er både nyttig og viktig når vi trenger å knuse myter og adressere elefanten i rommet.,

Antakelsen svøpe

Hjernen vår er designet for å kunne sortere og plassere store mengder inntrykk i et system, slik at vi kan nyttiggjøre oss informasjonen vi har tilgang på, på best mulig måte. Det er bare det at alt dette skjer på autopilot og ved hjelp av tidligere erfaringer. Dermed er vi disponert for å sette likhetstegn ved situasjoner som minner om noe vi har opplevd før, og slik risikerer vi å gå glipp av nyanser med vesentlig betydning.

Årene som tenåringsmor innebar for min del en "åpen dør"-politikk som tidvis førte til en gang full av svarte converse-sko, og hyppig besøk av svartkledde ungdommer med stor sans for både heavy metal og pønk. Disse gjestene var både hyggelige, hjelpsomme og reflekterte, og dessuten takknemlige fordi de ble tatt godt imot og møtt med interesse og omsorg.

I samme periode fikk jeg høre en kollega fortelle at når hen møtte en gjeng svartkledd ungdom på gata, var første innskytelse å flytte seg over til fortauet på den andre siden. De så skumle ut, og hvem kunne vite om de også var satanister? Jeg grep ikke ballen. Jeg var for feig, og visste enda ikke nok om kraften i en godt forankret "Jeg vet hva du tror"-historie. Derfor ble det ingen fortelling den dagen om han som bante seg fram gjennom et stort konsertlokale for å gi meg en klem, og heller ingen om han som på en torsdag takket meg fem ganger for ukas første varme måltid.

Fordommer går gjerne begge veger

Litt senere ble jeg invitert til en videregående skole for å snakke om livet som gründer og hva som skal til hvis du vil etablere din egen bedrift. Bakerst til venstre i klasserommet satt ei jente som hadde tatt pønkestilen til nye høyder. Ikke ett element i antrekket var overlatt til tilfeldighetene. Da jeg kom inn i rommet, seg hun ned i stolen som en potetsekk, og himlet med kajalsvarte øyne. Hun markerte med hver nerve i kroppen at hun ihvertfall ikke var der frivillig.

Jeg derimot, hadde hentet kraft etter hendelsen på jobben. Derfor tok jeg sats og sa noe sånt som: "Når dere skal ut og selge, er det viktig å velge antrekk ut fra hvem dere skal oppsøke." Hun seg om mulig enda lengre ned i stolen, så jeg fortsatte:

Det er en veldig kul butikk i sentrum i denne byen, en kombinasjon av frisørsalong og pønkeklær. Hvis du banker på døra der i dress og slips, er det ikke sikkert det går din veg.

Brått skjedde det noe med energien i rommet. Den dølle gjestelæreren var litt mindre døll enn for fem minutter siden, og resten av timen fulgte hele klassa med.

(Bildet er AI generert)

Når trenger vi ta myteknuserhistoriene i bruk ?

Når det "unevnelige" fyller hodet til de som skal høre på oss, enten vi nevner det eller ikke.

Når de vi skal møte, tillegger oss egenskaper vi ikke kjenner oss igjen i.

Når vi har behov for å utfordre valgte sannheter og inngrodde mønstre og tankesett.

Når vi vil tilføre flere perspektiver til en diskusjon.

Når vi har behov for holde de vi snakker med, våkne og interessert.

Når vi vil nå fram med ny informasjon.

I blant består jobben min av å besøke verdidrevne arbeidsplasser, enten de forvalter kulturarv eller jobber med ulike former for utenforskap, for å snakke om den kommersielle delen av virksomheten. Da er ikke disse historiene bare nyttige, de er helt nødvendige for å bygge tillit.

Hvis jeg ikke evner å formidle at mine egne verdier handler om mer enn de økonomiske, og at jeg har stor respekt for de verdidriverne som gjør at de jeg snakker med, går på jobb hver dag for å gjøre en forskjell, har jeg mistet dem før jeg begynner.

I coachutdanninga lærte vi uttrykket "Uansett hva du tror du er, er du alltid mer enn det." Minst like viktig er det å snu setningen:

Uansett hva du tror andre er, er de alltid mer enn det.