Den vesle jenta og den store scenen

Transportetappene jeg husker fra sommerferiene i barndommen, foregikk i et overfylt baksete, der jeg ble plassert som buffer i midten, mellom to eldre søsken som hadde varierende tålmodighet med hverandre. Feriemålet var stort sett sammenfallende med den byen som akkurat det året var vertskap for Landskytterstevnet.

Fortsatt har jeg mange gode minner fra disse turene, og fellesskapet med de andre familiene som rigget sine ferieturer rundt det samme formålet. Men jeg husker også mye venting....

Ett år var alle konkurransene ferdige, og det eneste som sto igjen før den lange turen hjem, var en forsinket medaljeseremoni. Alt foregikk utendørs.

Foran oss ruvet ei svær scene, men det varte og det rakk uten at noe skjedde, og folk begynte å murre utålmodig.. Seks-sju år gammel sto jeg lyslugget og blåøyd midt i folkemengden og kikket inn i ryggen til en bredskuldret skytter foran meg.

Med hele meg kjente jeg at dette ikke var noe blivende sted.

Den vesle jenta og den store scenen

Jeg trengte utsyn og overblikk over det hele, så jeg snek meg ubemerket bort fra min lille flokk, løp bort til scenen og klatret de få trappetrinnene opp til selve podiet. Der gikk jeg fram til scenekanten, så ut over de ventende skytterne med familier, og det var som jeg trodde, de var mange!! Jeg bukket pent.

Det var da jeg så dem. Min lille flokk delte seg i to. Far og bror smilte der de sto. Mor og søster så mindre fornøyde ut, der de begynte å bane seg fram gjennom menneskemengden for å hente meg ned igjen.

Behovet for overblikk

Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg ned på landjorda og inn i folkemengden igjen, men det jeg er helt sikker på, er at drivkraften min der og da ikke handlet om selv å være synlig.

Den handlet om å se alle de andre og å få opp det store bildet.

Jeg trengte rett og slett å få overblikk.

Hva handler det vi ser, egentlig om?

Den samme jenta har blitt voksen nå, og den lyse luggen har blitt sølvgrå med årene. Jeg trives aller best på bakkeplan, selv om jeg også oppsøker større scener i blant.

Men drivkraften er fortsatt den samme:

I tillegg til luft og handlingsrom har jeg behov for å se det store bildet, og skaffe meg det overblikket jeg trenger for å vite hvor jeg skal begynne. Det er nemlig ikke alt vi får med oss fra foten av fjellet, heller ikke med blikket rettet mot jakkeryggen til mannen foran.