Urettferdig eller urettfrekt?

Alle som husker sin egen barndom har trolig et minne eller to om viktigheten av å sammenligne, med søsken, venner eller andre. Hvem var det egentlig som fikk mest brus i glasset, eller flest av de grønne froskene i godteriskåla (de smaker nemlig mye bedre enn de rosa)?

Urettferdighetene ble raskt påpekt, med et påfølgende krav om umiddelbar gjenoppretting av en rimelig balanse.

Noen fortsetter å sammenligne livet ut, livredde for å gå glipp av fordeler, eller å bli sittende igjen med bare rosa frosker.

Da jeg som frivillig mannskap solgte kjøttsuppe på festival et år, møtte jeg en godt voksen utgave av denne arten. En kvinne jeg antok var midt i 70-åra, sto plutselig foran meg med et misfornøyd uttrykk i ansiktet, mens hun med begge hendene rakte tallerkenen mot meg som bevis :

Du ga venninna mi 7 kjøttboller, mens jeg bare fikk 5. Det er urettferdig!

Hva er egentlig urettferdighet?

Livet får aldri blitt rettferdig, ikke ned til den minste detalj. Vi er født inn i ulike familier, med varierende bakgrunn, og med forskjellige evner og forutsetninger. Noen er så heldige at de har tilgang på sin egen personlige heiagjeng, mens andre lærer tidlig at den eneste de kan stole på, er seg selv. Med andre ord: Urettferdigheten er med oss fra dag én i livet.

Hvordan vi takler denne urettferdigheten, handler mye om valg vi selv tar:

• Vi kan velge å sammenligne oss oppover eller nedover, med de som har mer enn oss, eller de som har mindre enn oss.

• Hvem vi sammenligner oss med, påvirker om vi ser på oss selv som heldige eller uheldige, og om vi heller mer mot takknemlighet enn mot bitterhet,

• Vi kan kan velge å se på oss selv som offer for omstendighetene, eller i posisjon til å skape de endringene vi ønsker.

• Vi kan velge å mislike de som har goder vi selv kunne ønsket oss, eller finne ut hva vi kan lære av dem.

Urettferdigheten vil uansett alltid være der, og hvordan vi håndterer den, er altså opp til oss selv

Men hva når det blir urettfrekt?

Selve ordet urettfrekt har jeg stjålet fra ei lita jente som hadde funnet på det helt selv.

Jeg tenker det er et godt ord, fordi det legger en ekstra dimensjon til urettferdigheten,

Når noe er urettfrekt, betyr det i mitt hode at urettferdigheten er skapt med vilje, av noen som er frekke nok til å nappe rettferdigheten unna, rett foran nesen vår.

Urettfrekt er når noen:

• forskjellsbehandler deg og andre med vilje

• holder deg tilbake der det skulle vært like muligheter

• forsyner seg med hele kaka uten å ville dele

• tar hele æren for noe dere var to om

• beskylder deg for noe som ikke er sant

Jeg lurer på om det er på tide å et nytt ord til i den norske ordlista, og det er urettfrekkhet.

I første rekke kan det bidra til å skille livets grunnleggende urettferdighet fra direkte urettfrekke handlinger. Det er nemlig en forskjell.

Livets grunnleggende urettferdighet

Vi får aldri alt vi ønsker oss,

Det er ikke sikkert at vi får samme muligheter som naboen eller arbeidskollegaen. Kanskje har rammevilkårene endret seg og økonomien blitt dårligere. Kanskje ser vi ikke hele bildet. Kanskje er det en god grunn til at den andre har litt ekstra frihet en periode. Kanskje kunne vi selv ha strukket oss litt lengre og bidratt mer aktivt?

Life is not what it is supposed to be. It is what it is. Cope with it.

Til kamp mot urettfrekkheten

Det vi derimot skal gå til kamp mot, er frekkhetens nådegave i form av rendyrket egoisme, den som går inn i alle situasjoner med mål om å sette seg selv først.

Men denne frekkheten er noe annet enn at livet i blant er urettferdig. Det siste må vi faktisk tåle. Derfra kan vi velge kampene våre, vurdere hva som er viktig nok å slåss for, hva vi har påvirkningskraft på, og hvordan vi skal bruke den.

Hvis vi ikke går denne ekstra refleksjonsrunden rundt egne prioriteringer, risikerer vi selv å ende opp som den urettfrekke, den som setter egne behov foran alle andres og kjører på.