Hører du hva folk EGENTLIG sier, eller har du bestemt deg?
- Hedvig Rognerud
- 9. juni
- 3 min lesing
Oppdatert: 15. juni
Den første konferansedagen nærmet seg slutten, jeg hadde funnet meg et bord med nye venner, og praten gikk lett om hva vi hadde opplevd så langt.
Jeg fortalte at jeg akkurat snakket med en annen deltaker om riskokofaktorer knyttet til ukritisk bruk av AI. Da jeg trakk inn i historien at han jeg snakket med, hadde utenlandsk opprinnelse, skjedde det noe med dynamikken rundt bordet. Jeg både så på ansiktsuttrykket og kjente i magen at minst en av de andre tilla meg innvandrer-kritiske holdninger.
Den trykkede stemningen gjorte at jeg aldri fullførte resonnementet mitt. Det jeg skulle fram til, var at jeg hadde hatt en veldig god samtale med denne mannen. Han representerte en våkenhet mot stigmatisering av kvinner og minoritetsgrupper, fordi hvite, priviligerte menn fortsatt er overrepresentert når det gjelder å benytte AI.

Kunsten å lytte for å forstå - i stedet for å tro at vi har forstått
Jeg bar med meg klumpen i magen resten av den kvelden, rett og slett fordi det gjør vondt å bli misforstått, og bli tillagt holdninger jeg ikke kjenner meg igjen i.
For ikke lenge siden kom en bekjent med et hjertesukk:
Er det virkelig nødvendig å markere Pride så voldsomt? Hvorfor er det så viktig med all den synligheten?
Plutselig befant jeg meg i den motsatte rollen, den til henne som fanger opp en enkelt setning som, tatt ut av sammenhengen, trigger hele verdisystemet hennes.
Isolert sett var reaksjonen jeg møtte på konferansen året før, forståelig, men jeg lærte også at det er utrolig viktig å ta avsjekken på hva som ligger bak en uttalelse, før vi reagerer.
Denne lærdommen tok jeg med meg inn i samtalen om hvorfor Pride fortsatt er viktig. Vi fikk en fin prat om trygghet, aksept, toleranse og mangfold, og viktigheten av å vite at man ikke er alene.
Uttalelsen viste seg å bunne i en oppriktig bekymring for at Pride-deltakere utsetter seg for fare, fordi de i flokk kan provosere ekstremister som har et voldspotensial.
Samtalen som fulgte, handlet plutselig mer om balanse og virkemidler, og mindre om fordommer. Begge lyttet til hverandres perspektiv, og vi fikk begge noe nytt å tenke på.

Sterke følelser gjør at vi lytter dårligere
Jo mer vi brenner for temaet som står på dagsorden, jo mer tilbøyelige er vi til å gå til kamp for det vi tror på. Bevisst eller ubevisst tenker vi at vi har rett, og at de som ikke er enige med oss, tar grundig feil. Jobben vår blir å overbevise omgivelsene våre og få dem over på vår side, eventuelt skyve dem ut av det gode selskap.
Ulempen med denne tilnærmingen, er at vi slutter å lytte. Dermed går vi både glipp av vesentlig informasjon, og mulige løsninger som krever en vilje til å se en sak fra flere vinkler. Å skyve meningsmotstandere fra seg, er første fase i en ond spiral som kan lede videre til brudd, fiendskap og i verste fall krig.
En tidligere kollega hadde et uttrykk jeg lærte mye av:
Lytt til fornuften i den gales ord
I min verden betyr dette at det også i andre vinklinger enn mine egne, finnes positive intensjoner og sunn fornuft. Og når noen sier noe jeg ikke forstår, er det mitt ansvar å finne ut hva som ligger bak, og hvorfor den andre har landet på akkurat denne vinklingen. Først da kan jeg mene noe om det jeg hører, henger på greip eller ikke.
Denne sommeren kommer til å være preget av valgkamp og en rekke skarpe meningsbrytinger. Hva hvis vi øver litt ekstra på å "lytte til fornuften i den gales ord" fram til valget? Ingen partier sitter på hele fasiten, men hvis vi hører ordentlig etter, har vi noe å lære av alle sammen.
Kommentarer