Fordomsfull, jeg?

Jeg innrømmer det glatt, jeg er fordomsfull. Slik som alle andre jeg kjenner er det. Jeg danner meg bilder av mennesker jeg møter, hvem de er og hva de står for. Og har det gått et par år siden jeg møtte dem sist, tar jeg ubevisst utgangspunkt i at de fortsatt befinner seg på samme sted som da.

Midt oppe i denne kategoriseringen, som jeg trolig bedriver hver dag, tillegger jeg disse menneskene egenskaper de kanskje har eller kanskje ikke, og overser samtidig andre ferdigheter de etter all sannsynlighet er i besittelse av. Alt dette gjør jeg  for å skaffe meg selv et sånn noenlunde oversiktlig verdensbilde.

Kjenner du deg igjen?

Jeg tror denne beskrivelsen gjelder veldig mange mennesker. Vi vegrer oss ofte mot å innrømme det, fordi vi er vant med at ordet fordomsfull brukes med negativt fortegn, at vi (for)dømmer andre mennesker.

Jeg tenker at fordommer like gjerne kan være positive, som når vi tenker på andre som snille, dyktige, omsorgsfulle eller kreative. De fleste av oss har alle disse egenskapene i oss, med plusser og minuser, og vi tar fram ulike sider avhengig av hvem vi møter og situasjonen vi er en del av.  

For ei stund siden delte jeg The danger of a single story, et miniforedrag med den nigerianske forfatteren Chimamanda Adichie på TED Talks.

Hun påpeker at uansett hvilken historie du forteller om et annet menneske, ei gruppe eller en nasjon, er det farlig i det øyeblikket denne historien er den eneste som blir fortalt om denne personen, denne gruppa eller dette landet, og den blir gjentatt i flere sammenhenger som "sannheten".

Folk kan bli løftet opp til svimlende fallhøyder, eller holdt tilbake i urimelig trange rammer.

Du er jo sånn

Noen ganger, midt inne i ei samtale, hender det jeg får høre: "Du er jo sånn."

Jeg har lært meg å svare vennlig tilbake at "Ja jeg kan vel være sånn noen ganger også, andre ganger er jeg slik." Jeg kjenner nemlig ingen, heller ikke meg selv, som fortjener å bli beskrevet med "a single story". Vi er mer enn det.  

Likevel går vi i fella, gang etter gang, og tegner endimensjonale bilder av hverandre.

Useriøs! Egoistisk! Hjelpsom! Smålig! Varm! Tålmodig! Vinglete! Solid! Lyttende! Selvsentrert! Raus!  Kreativ! Ustrukturert! Klok! Selv tror jeg jeg har vært alt dette og mye mer i ulike situasjoner med ulike mennesker og i forskjellige faser i livet.

Livet går videre, også for andre

Jeg fikk en vekker foran kassa på nærbutikken for ei stund siden. Der kom jeg i prat med en person jeg sist traff da arbeidsplassen vedkommende hørte til på, var i ferd med å rakne, og trivsel og humør var deretter. Jeg spurte oppriktig interessert (og litt bekymret) om hvordan det sto til, fikk et stort smil tilbake. Han fortalte at krisen hadde utløst både kreativitet og nye muligheter. Nå var han i ny jobb og hadde det bedre enn noensinne.  

Mitt virkelighetsbilde hadde stoppet opp på det vanskelige den gangen, mens han var på full fart framover mot nye mål. Jeg jobber stadig med å utfordre meg selv og mine egne fordommer. og hver gang noen forteller meg at hun er slik, og han er jo sånn, har jeg bestemt meg for å tenke:

Ja, de er sikkert slik også. Jeg lurer på hva mer de er?

Og om de var slik i fjor, hvordan er de nå? Dessuten tror jeg, helt oppriktig, at de menneskene vi møter med nysgjerrighet, gir mer tilbake enn de vi møter med våre egne fordommer som et skjold foran oss.

Ganske nylig valgte noen å dele dette sitatet fra den greske filosofen Heraklit med meg, og selv om det har rent mye vann i sjøen siden han skrev ned disse ordene, gir de fortsatt mening. Noe vil alltid være stabilt, selv om mye annet er i bevegelse:

Det går ikke an å stige ned i samme elv to ganger. Både elva og vi er en annen.

____

Og helt til slutt, har du lest noe av Chimamanda Adichie? Bøkene hennes anbefales på det sterkeste, jeg har lest både novellesamlingen Kvelningsfornemmelser og romanen En halv, gul sol og det gjør både godt og vondt å lese historiene hun formidler. Chimamanda Adichie er en klok, sterk og skrivefør kvinne (og selvfølgelig mye mer enn det).