Der det er en arbeidsgiver eller en mentor inne i bildet, er det vår oppgave å synliggjøre hvorfor også de kjedelige arbeidsoppgavene har mål og mening, og må ivaretas for at de ikke skal fungere som snublesteiner på et senere tidspunkt i prosessen.

Hvordan vet vi hvem som er riktig kandidat, og hvor han eller hun finnes? Og hvis vi skulle være så heldige å finne drømmekandidaten, er arbeidsgiver i stand til å imøtekomme denne personens krav og forventninger?

Er uenigheten så stor at jeg ikke kan ivareta min profesjonalitet som coach i samtalen?

Min påstand er at vi alle er disponert for å "ordne opp" mer enn sunt er, hvis noen vi er glade i, har det vondt eller utsettes for noe ubehagelig.

Jeg tror, helt oppriktig, at de menneskene vi møter med nysgjerrighet, gir mer tilbake enn de vi møter med våre egne fordommer som et skjold foran oss.

Har du opplevd å bli skuffet over valg andre tar, valg som kommer brått på og som du opplever som brudd på den avtalen du mente dere hadde? Det har jeg, flere ganger. I etterpåklokskapens lys kan jeg også se at avtalen det var snakk om, var ganske utydelig. Kanskje eksisterte den til og med bare i mitt hode, der jeg hadde formet, men ikke delt den. Store forventninger skaper tilsvarende fallhøyde Som enslig, travel småbarnsmor fikk jeg jevnlig besøk av nabomødre i godt etable