Rekruttering og menneskers gåtefulle atferd

Rekruttering? Nei det skal jeg i hvert fall ikke drive med! Dette har jeg fortalt meg selv med jevne mellomrom i sånn ca. 20 år nå. Men jeg vender stadig tilbake, som en gammel sirkushest til manesjen så snart den får ferten av sagmugg. Hvorfor er det slik?

Risikoanalysen

Motstanden jeg kjenner på når det gjelder rekrutteringsfeltet som helhet, handler om risiko i alle faser, fra utlysning til utvelgelse, prioritering og tilbud.

.

Hvordan vet vi hvem som er riktig kandidat, og hvor han eller hun finnes? Og hvis vi skulle være så heldige å finne drømmekandidaten, er arbeidsgiver i stand til å imøtekomme denne personens krav og forventninger?

Vil kjemien stemme på kort og på lang sikt? Finnes det "svarte hull" vi ikke klarer å avdekke før det er for sent?

Er arbeidsplassen en destinasjon eller en holdeplass, eventuelt bare et springbrett? Er motivasjonen for å søke, å komme bort fra noe, eller er det selve jobben som frister?

Snakker vi med en sololøper eller en lagspiller, og hvilke sider av personligheten vil vi først bli kjent med når det oppstår en eller annen form for friksjon?

De dagene jeg bestemmer meg for at jeg aldri mer skal ta i et rekrutteringsoppdrag, er når jeg føler for sterkt på forventningspresset både fra meg selv og den som rekrutterer, om at alt dette er noe jeg skal finne ut i løpet av et par samtaler og noen kartleggingsverktøy.

Risikoen oppleves for høy, og all erfaring tilsier at når mennesker skal jobbe sammen og være avhengige av hverandre for å få jobben gjort, kan mye rart skje.

Menneskers gåtefulle atferd

På den andre siden vil denne risikoen være der uansett hvem som bistår i rekrutteringen.

I ligninger som inneholder elementer av menneskelig samhandling, vil det alltid være minst en ukjent faktor. Det er dette en tidligere kollega beskrev som "menneskers gåtefulle atferd."

Og det er nettopp denne gåtefulle atferden som gjør at jeg én dag tenker at dette er jeg ferdig med, og den neste dagen tenker at rekruttering er noe av det aller mest meningsfulle jeg holder på med.

Igjen og igjen i intervjusituasjoner, opplever jeg at i det vi tenker vi har fått en viss grad av oversikt og er i ferd med å forme en prioriteringsliste i eget hode, dukker det opp flere lag og nye vinkler som får oss til å se kandidaten med nye øyne og spisse ørene:

Det du akkurat fortalte, kan du si litt mer om hvordan du tenkte i den situasjonen? Hva var viktig for deg?

Samtalen blir dypere og mer relevant og verdiene til den vi snakker med, trer tydelig fram, sammen med personligheten. Brått sitter vi og snakker med et helt menneske som har valgt å bruke av sin verdifulle tid på en ukjent arbeidsplass og en potensielt ny arbeidsgiver.

I slike øyeblikk, og i høst har det vært en god del av dem, vet jeg at så lenge jeg jobber, kommer jeg til å si ja til rekrutteringsoppdrag som kommer min vei.

I min verden har det med respekt å gjøre, respekt for oppdragsgiver/arbeidsgiver på den ene siden, og for jobbsøkere på den andre. Det handler om menneskemøter der likeverd er et sentralt tema, fordi begge parter står foran et like viktig valg, om de skal satse på den andre eller ikke. Og hvis jeg kan bidra til at de hver på sitt vis får et bedre beslutningsgrunnlag, gir det mening til min arbeidshverdag. Så får jeg heller tåle risikoen knyttet til at det ikke blir helt riktig for alle berørte hver eneste gang. Det er tross alt folk vi har med å gjøre.

Sist jeg var referanse for en søker jeg selv hadde vært leder for, fikk jeg et spørsmål til slutt om jeg ville ansatt vedkommende igjen. Jeg svarte nei, tok en liten pause og fortsatte:

Vi vil ikke kunne tilby et så stort eller relevant fagmiljø som han fortjener, men det kan dere.

Han fikk jobben, og denne gangen ble det helt rett for begge parter.