Det er bare jeg som gjør noe her!

Jeg har møtt flere «Berit’er» gjennom mine år i arbeidslivet. Disse er av begge kjønn og i alle aldre, noen jobber diskret og langsiktig, mens andre er så tydelige i sin framtoning at «alle» forstår hva som foregår.

La oss kalle henne Berit, alder uvesentlig, men hun jobber i en liten eller mellomstor bedrift, eller kanskje i en passe stor avdeling i et større selskap. Hun kan ha en lederposisjon, men hennes formelle status på arbeidsplassen trenger heller ikke være all verden.

Berit har en finger med i det meste, og en stor del av denne involveringen har hun selv tatt initiativ til. I følge hennes egen framstilling er hun uunnværlig. Over tid har Berit skaffet seg oversikt over den enkelte kollegas styrker og mer sårbare sider. Dette er en kunnskap hun vet å forvalte godt, i hvert fall slik hun ser det. 

I møte med de som er over henne i systemet opptrer hun vennlig og engasjert, samtidig som hun med jevne drypp synliggjør små brister i andres leveranser, og hvordan hun med sin tilstedeværelse stadig forhindrer større eller mindre katastrofer.

Hvorfor er det slik? Og hva ønsker Berit å oppnå?

Jeg tenker at det finnes flere svar på disse spørsmålene. Mye handler om et behov for å gjøre seg selv uunnværlig.  Dette behovet kan bunne i alt fra et ønske om oppmerksomhet og anerkjennelse, til aktiv posisjonering og høye ambisjoner på egne vegne. Atferden kan også være utløst av en grunnleggende utrygghet og redsel for ikke å strekke til, noe som igjen gir et behov for å plassere seg selv i et best mulig lys hos arbeidsgiver.

Jeg har møtt flere «Berit’er» gjennom mine år i arbeidslivet. Disse er av begge kjønn og i alle aldre. Noen jobber diskret og langsiktig, mens andre er så tydelige i sin framtoning at «alle» forstår hva som foregår.

Felles for disse menneskene er at de har et gjentakende budskap til omgivelsene:

Det er bare jeg som gjør noe her. Uten meg vil bedriften gå under.

Kan atferden til "Berit" snus?

For noen år siden ble jeg kontaktet av en arbeidsgiver med en mannlig «Berit» i arbeidsstokken. La oss kalle denne mannen Tor. Tor var i ferd med å opphøye selvforstørrende språk til en kunstart, samtidig som han snakket ned de fleste av kollegene sine. At påstandene hans om egne bidrag på ingen måte speilet den realiteten resten av arbeidsplassen erfarte, gjorde at han til slutt måtte se seg om etter en annen jobb.

Det interessante i denne historien, er dialogen Tor og jeg hadde underveis.

Han visste han hadde malt seg inn i et hjørne, men fikk ikke til å bryte mønsteret der han var. Derimot grep han sjansen hos sin nye arbeidsgiver, og tok et aktivt valg om å bli en reell bidragsyter i arbeidsmiljøet dit han kom.

Hvordan kan vi møte en "uunværlig" kollega?

En av grunnene til at denne typen kolleger får så stor påvirkningskraft som de ofte gjør, er at informasjonen de deler, ikke blir kontrollert gjennom dialog med flere.

Et konkret råd til deg som leder, er at du ikke ukritisk aksepterer påstander som: «Han var ikke akkurat villig til å jobbe de ekstra timene, men jeg fikk overtalt ham.» eller

De andre syntes det var unødvendig å ta tilleggsjobben med å kontrollere, så den måtte jeg gjøre alene.

Du har i utgangspunktet én kilde til disse påstandene. Sørg for at du har god kontakt med hele arbeidsmiljøet, og dermed får tilgang på flere versjoner av den samme virkeligheten.

Finner du et mønster her, en gjentakende atferd?

Hvis du nå mener å ha identifisert et mønster, kan det være nyttig å konfrontere påstander i form av enkle kontrollspørsmål, for på den måten å få logiske brister i fortellingen opp i dagen:

Hvis han ikke ønsker å jobbe ekstra, hvorfor stilte han opp tre kvelder denne uka?

Din nye innsikt vil gi grunnlag for en samtale med Berit, om hva du opplever, og hvilke endringer du ønsker for framtida.

Hva vil være et godt resultat?

Er Berit (eller Tor) en kollega du ønsker å satse på videre, er det viktig å trygge vedkommende i at hun eller han er mer enn bra nok, og fint kan legge fra seg disse gjentakende utfallene mot kollegene sine.  

Hvis du derimot opplever at denne kollegaens atferd virker splittende på arbeidsmiljøet, og at endringspotensialet er lite eller kommer for seint, er tiden inne for en tett oppfølging som inkluderer både dokumentasjon og krav om aktiv atferdsendring for å kunne fortsette i jobben.

Det er svært få mennesker som er uunnværlige, også på din arbeidsplass.

Og til deg som ikke er i lederposisjon i forhold til vedkommende kollega:

Ta en alvorsprat med deg selv om hvilke kamper du skal ta. Hvor mye energi går tapt i samhandlingen med den det gjelder? Har du en leder du kan snakke med? Er du villig til å konfrontere for å bidra til ønsket endring, eller er det rett og slett bedre for din egen mentale helse å bruke kreftene dine et annet sted?