Tre stoler - hva hvis vi skifter perspektiv?

Inspirert av Human Factors-gründer og psykolog Bjørn Z. Ekelunds beskrivelse av trialogen som egnet arbeidsform i konfliktløsning, plukker jeg fram igjen Tre stoler, et coachingverktøy jeg personlig har opplevd svært effektfullt, og hatt stor nytte av, både som coach og coachee.

Tre stoler

Enkelt forklart handler øvelsen med de tre stolene om å gi coachee (den som har bestilt coaching) tilgang på flere perspektiver knyttet til det han eller hun opplever som en fastlåst relasjon til et annet menneske.

Rommet møbleres med tre tomme stoler, der to plasseres rett ovenfor hverandre, og den tredje litt på siden, i det som kan oppleves som en naturlig observatørposisjon.

Coachee velger selv sin stol, og hvem i sitt liv de to andre stolene representerer, først én «motpart» og så en person coachee selv har tillitt til at kan fylle den nøytrale observatørrollen. 

Coachens rolle er kun å fasilitere, og gjennom guiding å gi coachee mulighet til å regulere avstanden mellom stolene etter hva som oppleves håndterbart eller bekvemt, kjenne på egen tilstand i ulike posisjoner, dele tanker og stille relevante spørsmål.

Gjennom seansen forflytter coachee seg mellom de ulike stolene/posisjonene, inntar ulike perspektiv og ser seg selv (og den andre) utenfra, før hun eller han ender i egen stol igjen og setter ord på hva som er annerledes nå.

tre stoler - ved to av dem

Hva hvis vi skifter perspektiv?

Mitt første møte med denne øvelsen var som ganske voksen coach-student. Jeg valgte å løfte fram opplevelsen av å bli avvist av en godt voksen kollega på et grunnlag jeg ikke forsto.

Forløsningen i mitt tilfelle kom da jeg satte meg i hennes stol, og så meg selv fra et helt nytt perspektiv. Jeg var nyansatt i en virksomhet, og kom inn med en helt annen, og for min kollega ukjent kompetanse.  Samtidig hadde vår felles leder varslet at jeg skulle inn på denne kollegaens banehalvdel, et område hun hadde styrt svært godt på egenhånd i mange år. 

Selvinnsikten økte ytterligere mens jeg befant meg i observatørstolen, for der hadde jeg plassert ei klok og god venninne jeg ofte spurte om råd. Hun kunne fortelle meg at dette burde jeg, med min erfaring, forstått helt av meg selv, og at her ville jeg komme langt med en mer ydmyk tilnærming til min godt voksne kollega.

Ny start

Det hører med til historien at jeg kom tilbake på jobb med ny innsikt og en helt annen tilnærming. Dette førte til at jeg over flere år utviklet et nært og godt samarbeid med denne kollegaen. Jeg fikk stor respekt for, og glede av hennes dybdekunnskap på sitt fagfelt, og selv fikk jeg betydelig påfyll i egen verktøykasse.

Det hun trengte, var bevis på at jeg heller ikke var noen «lettvekter», og at jeg som henne hadde en grunnleggende respekt for enkeltindividene vi jobbet for og med.  Denne innsikten om meg trengte hun tid på, siden den for hennes del måtte komme gjennom samtaler og erfaring.

Hvem ville du invitert til stolmøte? Selv ubegripelig atferd kan gi mening sett fra en annen vinkel.