At vi er uenige, gjør ingen av oss til idioter!

Jeg har brukt store deler av yrkeslivet mitt til å reise rundt og snakke om respekt, med hovedvekt på hvor viktig det er å ha respekt for hverandres ulikheter. Der folk samles fordi noen har satt temaet på dagsorden, opplever jeg gode diskusjoner og rause samtaler, og ikke minst en genuin vilje til å lytte til andre perspektiv enn sine egne.

Men hva skjer når vi forlater rommet?

Respekt som begrep

I min verden handler begrepet respekt om å re - spektere, det vil si å se en gang til:

Hva mer er det? Er det noe jeg ikke har fanget opp her?

Den positive nysgjerrigheten er slik jeg ser det, et viktig verktøy for å forstå mangfold og hvorfor folk kan trekke helt forskjellige konklusjoner ut fra tilsynelatende like erfaringer,

Noen bruker respekt-begrepet helt annerledes. Når de krever respekt for sitt ståsted, krever de ikke bare å bli lyttet til, men også en aksept for at det er de som har rett, og at andre tar feil.

Andre igjen opplever det å respektere som å legge seg under, og å tillegge andres meninger større verdi enn sine egne. Dermed viser de respekt gjennom å holde seg selv tilbake.

Begge de siste variantene legger opp til en ubalanse der likeverdigheten settes under press.

Å diskutere for å lære

Den økende polariseringen i samfunnet skremmer meg, ikke minst fordi problemene vi står i, er komplekse og krever alt annet enn enkle forklaringer og svar. Mer enn noen sinne trenger vi å se på oppgavene fra ulike vinkler og ståsted, og med nysgjerrighet: "Hva hvis?.. kan det også være..?" Vi trenger å lære av hverandre. og være åpne for at vi ikke har sett hele bildet.

Store samfunnsutfordringer kan ikke løses uten at vi parallelt med å jobbe forebyggende, også reparerer og utøver konsekvens. Slike tiltak kan ikke settes opp mot hverandre, men må settes sammen som ei totalpakke som krever et helt batteri av ulike perspektiv, erfaringsgrunnlag og kompetanse. Men da må vi snakke sammen, og lytte aktivt til hva andre har å si.

En nær bekjent av meg opplevde et samlivsbrudd for noen år siden, og i ei samtale kom det fram at det var han som tok valget. Litt forenklet beskrev han det slik;

Jeg går inn i diskusjoner for å lære. Hun gikk inn i diskusjoner for å vinne. Det gikk ikke lengre.

Kommentarfeltene har ikke mer makt enn vi gir dem

Jeg er neppe alene om å bli både trist og oppgitt når jeg blar meg nedover kommentarfelt under saker som engasjerer meg. De starter ofte bra, med gode refleksjoner og interessante meningsbrytninger, før de tar av med idiotforklaringer. hets og sjikane.

Er dette de de samme konstruktive folka jeg har truffet og hatt gode samtaler om respekt med, og som ventilerer mørkesidene sine på nettet? Eller er det et mindretall av sinte og frustrerte mennesker som endelig kommer til orde gjennom sosiale medier?

Spørsmålet mitt er om dette er demokrati i praksis, eller om hele systemet er designet for å belønne ekstreme holdninger? Hvis det er det siste, hvordan kan vi utfordre systemet på best mulig måte?