Prata inte med hat i munnen

Påsken 2026 startet med en god, gammeldags roadtrip med 3 generasjoner kvinner på biltur, der jeg representerte generasjonen i midten og tok rollen som baksete-ramp. Mor satt i passasjersetet foran, og mine døtre/hennes barnebarn skiftet på å kjøre. Målet var Stavanger, via Hardanger den ene veien, og om Sørlandet den andre. Gjett om vi koste oss!!

Turen ble så vellykket at vi bestemte oss for å ta en liten tur om Kragerø på vei hjem, og spise vår siste lunsj sammen der. Lunsj blir man kaffetørst av (hvis du er glad i tapas, anbefaler vi Smauet i Kragerø på det sterkeste) så vi endte opp på en strikkekafé for å maxe ut ferieopplevelsen litt til. Det var der, på toalettet til strikkekaféen at vi fant skiltet:

Prata inte med hat i munnen!

Budskapet traff meg rett i magen, og det første jeg tenkte var at timingen var helt riktig i en tid der mediene flommer over av hat, konflikter, krig, uro, fordømmelse og moralisme i en salig blanding, og totalbildet framstår mer kaotisk enn noe annet. For hvem har rett, og hvilke forsømmelser er mer alvorligere enn andre? Hva gjør vi egentlig med statsledere og politikere som aktivt oppfordrer til hat og latterliggjøring av meningsmotstandere? Er det ok å forfølge enkeltmennesker til de faller? Er det vi eller myndighetene som har den dømmende makten i samfunnet? Og hvorfor bruker mediene såpas liten spalteplass på den underliggende kulturen og holdninger i samfunnet som fortsatt gjør det utrygt å være ung kvinne i Norge?

"Dette skiltet burde flere ha lest!"

Den første innskytelsen i møte med dette skiltet, er at dette skulle flere lest. Samtidig er det slik her som på mange andre områder i livet, at det kan være lurt å begynne med seg selv.

Når snakket jeg sist med hat i munnen? Når kjente jeg på skadefryd sist? Og er det slik at jeg unner noen mer enn andre å lykkes med det de holder på med? Selvfølgelig er det slik, jeg er ikke bedre enn det. Men med litt øving kan jeg hindre akkurat disse følelsene å komme til uttrykk.

For noen år siden leste jeg en interessant artikkel om de sju dødssyndene, der forfatteren påsto at det å gå under raderen ved bare nesten å holde oss unna dem, var en dødssynd i seg selv:

De 7 dødssyndene

Å nesten ikke være hovmodig, er noe de fleste av oss er ganske gode på, vi er opplært til ikke å stikke oss fram mer enn nødvendig. Men jammen er det også godt å vinne et slag spill på hytta i påsken, fordi vi hadde den beste strategien denne gangen også.

Det er lett å ikke være grådig når ressursene det er knapphet på, ikke er viktige for oss. Men noen ganger frister belønningen mer en andre, og vi takker ja til en fordel, selv om det går på bekostning av andre, eller miljøet.

Begjær handler om mer enn seksualdrift, det handler om alt som frister oss over evne, fra mat til alkohol eller trangen til å kjøpe oss noe nytt, selv om vi ikke trenger det. De fleste av oss faller for en fristelse nå og da, og de mer manipulative menneskene vi har rundt oss, vet å utnytte denne svakheten.

Jeg kjenner ingen mennesker som aldri har vært misunnelige, på søsken, på slektninger som har gjort det godt, på kolleger som lykkes eller venner som har den perfekte sommerkroppen, år etter år.

Klarer du å stoppe å spise når kroppen har fått akkurat det den, trenger av næring, eller har du som meg anlegg for litt fråtseri?

Når blir du sint, hva skjer med deg da? Hender det at du snakker med hat i munnen, selv om det som trigger deg, er at de gode verdiene du har hatt med deg hele livet, blir utfordret?

Alt dette kan du egentlig gjøre noe med, men det krever at du legger arbeid i det. Og her kommer den 7. dødssynden inn, latskapen. For det er jo helt ok å være lat på disse områdene, siden alle andre også er det?

Hva kan vi gjøre?

Det mediebildet vi lever med, lokker oss ut på glattisen hver eneste dag. Vi inviteres til å vise hovmod over de vi føler oss bedre enn, og til grådig og begjærlig å fråtse i andres privatliv og ulykke. Vi kan gi slipp på misunnelsen fordi de ikke er bedre enn oss likevel, og erstatte den med skadefryd. Vi kan la oss provosere og gi høylytt uttrykk for sinnet vi føler. Og vi kan hvile i latskapen i trygg forvissning om at vi bare er småfisk i det store havet, og at det er de store fiskene som jaktes nå.

Eller vi kan ta tak i oss selv og våre egne dødssynder, og spørre:

Hvem vil jeg være i mitt liv?

Hvilke verdier står jeg for, og hva vil jeg at folk skal si om meg?

For min egen del vil jeg begynne med latskapen.