En torsdag spurte han meg om jeg ville være med på et AA (Anonyme alkoholikere) møte. Han hadde gått på de lokale møtene ei god stund, og hadde avklart med de andre i gruppa at han kunne invitere meg med.

Den økende polariseringen i samfunnet skremmer meg, ikke minst fordi problemene vi står i, er komplekse og krever alt annet enn enkle forklaringer og svar.

Når snakket jeg sist med hat i munnen? Når kjente jeg på skadefryd sist? Og er det slik at jeg unner noen mer enn andre å lykkes med det de holder på med?