Dere har de samme verdiene, sier du? Men hva med verdihierarkiet?

"Jeg forstår ikke hvorfor vi kræsjer så ofte, vi som har så like verdier?"

Dette hjertesukket har jeg hørt mer enn en gang i rollen min som coach. Både frustrasjonen og forundringen er ektefølt. De det gjelder, har gjerne blitt enige om hvor de er på vei, og alt skulle ligge til rette for et friksjonsfritt samarbeid. Likevel er det noe som skurrer.

Barnehage til besvær

For noen år siden ble jeg kjent med en barnehagestyrer som allerede i august begynte å grue seg til det første snøfallet. Hun fortalte at den snørike vinteren året før hadde splittet personalgruppa i to. Den ene gruppa kastet seg over muligheten til å bygge morsomme akebakker med dumper og hopp, så de større barna skulle få litt å bryne seg på. Etter dem gikk den andre gruppa løs på den samme akebakken for å gjøre den "snillere" og med færre risikomomenter.

Det hele resulterte i en maktkamp mellom de to gruppene, og den bølget fram og tilbake vinteren gjennom. Nå visste hun ikke hva hun skulle gjøre for å hindre at den begynte på igjen så fort snøen la seg.

Verdiene vi styrer etter

Jeg tenkte litt før jeg spurte:

Jobber dere med felles verdier i barnehagen?

Hun nikket bekreftende, og løftet fram trygghet, lek, mestring og utvikling som verdier alle voksne i barnehagene var enige om. Vi reflekterte litt rundt dette, og kom snart fram til at konflikten ikke handlet om selve verdiene, men rekkefølgen av dem.

Den ene gruppa satte lek, mestring og utvikling høyt, og vurderte tryggheten god nok. Skulle noen slå seg, ville det gjøre litt vondt, men det var ikke farlig.

Den andre gruppa hadde tryggheten som øverste verdi, og en sterk driver knyttet til å beskytte barna mot ubehagelige eller skremmende opplevelser. Først når dette var ivaretatt, kom de neste verdidriverne opp til overflaten.

Styreren smilte fornøyd da hun reiste seg og satte kursen mot døra:

Dette ga mening, nå vet jeg hvordan jeg skal legge opp neste personalmøte!

Hvordan snakker vi om verdier?

Alle virksomheter med respekt for seg selv har på et eller annet tidspunkt funnet fram til noen verdier de mener de kan stå inne for.

Ikke alle har tatt jobben med å forankre disse verdiene internt, og avklare hvordan de skal gjennomsyre jobbutførelsen i praksis. Min påstand er at enda færre diskuterer verdihierarkiet og hvordan vi skal prioritere hvis vi må sette én verdi foran en annen.

Noen ganger er det åpenbart hva som er riktig. Et skadested krever rask og effektiv ledelse, og demokrati i form av involvering og innspill hører hjemme på andre arenaer og tidspunkt.

Andre ganger vil de individuelle vurderingene få større plass og gi ulike utslag. Når skal vi pushe framdrift, og når skal vi sette oss rett ned og lytte? Hvor langt skal i strekke oss for kunde hvis det innebærer slitasje på teamet over tid? Er det innafor å ta faglige snarveier for å komme i mål innen fristen?

Det er i disse tilfellene det kan være nyttig å hente fram igjen navigasjonshjulet til Øyvind Kvalnes og Einar Øverenget, og stille spørsmålet:

Er det vi tenker å gjøre nå, i samsvar med verdiene våre?

Og hvis ikke, eller bare delvis, hvordan skal vi prioritere da?