Hvorfor vi ikke skal skue hunden på hårene

Dag 5, og siste dag på vår ferietur i Sveits. Vi har besøkt familie, og er klare for å avslutte turen som voksne backpackere, med blikket rettet åpent ut mot verden.

Likevel, etter å ha lett oss fram til en liten landsby i Jura-fjellene, og det vi har lest skal være et hyggelig lite hotell med særpreg, kjenner jeg motløsheten trenge seg på sammen med førsteinntrykket.

Parkeringsplassen foran hotellet er liten og kaotisk, og verten legger beslag på de eneste to ledige plassene mens han smilende lemper dagens innkjøp ut av bilen og inn på kjøkkenet. Fasaden på hotellet trenger klart en maler og et par håndverkere med pågangsmot. Jeg har allerede begynt å angre på valget.

Velkommen til Hôtel von Bergen i La Sagne!

Mens verten springer mellom de mange oppgavene, passer han alltid på å søke øyekontakt når han passerer, og kommunisere på både fransk og engelsk at han ser oss. Etter hvert får han ryddet plass til å vise oss rommet, som i likhet med de andre rommene ikke har nummer, men kvinnenavn. Vårt rom heter Laurene. Det er rent og gammeldags med ruglete hvite murvegger og synlig bindingsverk i brunt tre. Det nystrøkne sengetøyet er ikke ulikt det min bestemor kunne redd opp med.

Verten forteller at Hôtel von Bergen har vært drevet sammenhengende i 150 år og var en av de aller første hotellene i Jura-fjellene, men nå må han springe ned igjen på kjøkkenet og gjøre middagen ferdig, den er nesten klar. Om det er mulig å tilrettelegge for mat uten gluten og laktose? Selvfølgelig, ingen problem! Humøret er på stigende kurve, og jeg ender opp med å bestille en lokal og velsmakende variant av rösti tilpasset mine begrensninger og behov.

Neste morgen står frokostbordet klart med varmt, ferskt, nydelig glutenfritt brød til meg, og mandelmelk til kaffe'n, mens reisefølget kan kose seg med lokal gruyère og yoghurt produsert på landsbyens eget ysteri. Selv om frokosttallerknene bærer preg av slitasje, er det minst like viktig at de forteller sin lille flik av hotellets 150-årige historie.

Der og da forstår jeg hvorfor de små, familiedrevne reiselivsbedriftene har fått så stor plass i hjertet mitt, og fortsatt utgjør en viktig del av arbeidshverdagen. Det handler om engasjement, stolthet pg kjærlighet til historien og til gjestene. De som driver disse stedene tror på noe som er større enn seg selv, de har ei historie å forvalte og formidle. De legger seg i selen hver eneste dag for å gi deg og meg en opplevelse av å føle oss ønsket, ivaretatt og privilegerte fordi akkurat vi får oppleve akkurat dette.

Arbeidsdagene, spesielt i sesong, ligger trolig på 12-15 timer for flere av familiemedlemmene. De økonomiske musklene strekker ikke alltid til, og vårt vertskap har prioritert personlig tilstedeværelse, særpreg og lokalmat foran fasade og oppgradert parkeringsplass.

Summen av disse prioriteringene fører til anmeldelser som denne fra britiske Polly, som besøkte Hôtel von Bergen i april i år (hentet fra booking.com):

Love this place! We felt so at home here, amazing place, lovely decor, incredible homemade food and the nicest people. We will go back..

Jeg forlater hotellet mett, glad og takknemlig, både for opplevelsen og for at jeg er på tur hjem, der jeg er så heldig at jeg får lov til å jobbe med denne type steder og mennesker som vil noe med jobben de gjør!