Kjærlighet og påskeferie

Påsken er høytid for en samværsform som involverer mennesker vi bare ser en gang i blant, og gjerne fordelt på færre kvadratmeter enn vi normalt har til disposisjon. I tillegg har de samme menneskene ulike døgnrytmer, sprikende forventninger til egne og andres bidrag, samt hver sine særegenheter i matvegen.

Før vi mer eller mindre frivillig dras inn i dette minefeltet av mangfoldige ønsker, behov og pussige emosjonelle utslag, tenker jeg det er viktig å ta en titt på vår egen kjærlighetsevne.

Hvor romslige er vi egentlig? Og er dette noe vi kan påvirke hos oss selv?

Går vi inn i påsken med høye skuldre og et hemmelig ønske om å få være i fred med våre aller nærmeste, eller ser vi på samværet som en investering i langsiktige relasjoner, selv om det koster litt?

Jeg tror jeg har vært alle steder på denne skalaen gjennom årene, og tenker også at jeg har lært litt underveis. Derfor har jeg laget meg mine egne påskevettregler.

Øycoachens påskevettregler:

1. Planlegg påsken i god tid, og sett ord på det som er viktig for deg. Trenger du noen rolige dager i starten før du kan by på den beste versjonen av deg selv, si fra på forhånd.

   
   

2. Snakk for deg selv og beskriv målet positivt. Det er stor forskjell på "Jeg trenger litt alenetid først, da har jeg mer å gi etterpå." og "Det er så slitsomt med hele den bråkete gjengen din".

   
   

3. Vil du ha en annen arbeidsfordeling enn du har opplevd de siste årene, meld behov og vær konkret: "Kan du/dere lage middag påskeaften, så handler jeg gjerne inn." "Vil du ta ansvar for frokosten fredag morgen eller passer det best på lørdag?"

   
   

4. Meld fra hvor du går, men også at du vil gå alene hvis det er det du trenger akkurat nå. Husk også å si fra at du kommer tilbake!

   
   

5. Gå inn i påsken med grunnholdningen: "Bak enhver atferd er det en positiv intensjon." Det er ingen som vil deg vondt, selv om evnen til å lese behovene dine, varierer.

   
   

6. Husk at du neppe er alene om å synes at det blir litt "too much" i blant. Alle ønsker vi å bli sett med våre behov. Hvordan kan du bidra til at andre også føler seg sett, uten å miste deg selv?

   
   

7. Det er ikke ditt ansvar å løse andres konflikter, men heller ikke å fyre opp under dem. Har du erfaring med hva som ikke virker, kan det være lurt å gjøre noe annet.

   
   

8. Kjærligheten til venner og familie er ingen garanti for at vi oppfører oss rasjonelt eller fornuftig i flokk Velg kampene dine og hva du vil oppnå med dem, og tål det som kommer inn under dette dekkende cubanske uttrykket (i hvert fall var det i Havanna jeg hørte det for første gang):

Men det problemet er over i morgen!

Snart er det et år til neste gang. Og om ei stund kommer du til å huske latteren, måltidene og alt det fine dere fant på sammen. For det er akkurat denne merkelige, fargerike, fine, morsomme og håpløse flokken som er din.

Det er dette som kalles kjærlighet.