Management by common sense

Jeg var helt fersk i konsulentrollen, og hadde fått en av mine første teamutviklingsoppdrag hos en mellomstor bedrift i en mannsdominert bransje. To dager på hotell skulle styrke teamet på veien mot felles mål og bedre samarbeid. Det begynte lovende, men så.....

Konflikter kan svømme, de drukner ikke

Jeg hadde lagt meg tidlig første kvelden for å være godt forberedt til dag 2.

På vei inn i frokostsalen ble jeg stoppet av han som var leder for selskapet. Han tok meg til side og fortalte at det (godt hjulpet av diverse drikkevarer) hadde tatt litt av utover kvelden, helt til en gammel konflikt mellom to kolleger hadde blusset opp igjen og resultert i slåsskamp.

Det var en slukøret gjeng som stilte til frokost denne dagen. Jeg lyttet og smilte, halte og dro, men prosessen sto bom fast. Utenfor kurslokalet dalte snøen ned. Det var grått ute og grått inne, og jeg ønsket inderlig at verktøykassa mi skulle ha et hemmelig rom med en mirakelkur for helt spesielle situasjoner, og at jeg bare trengte å finne nøkkelen.

Snøballkrigen

Den som reddet situasjonen, var lederen. Etter en liten runde med berettiget voksenkjeft, skar han gjennom og sa:

Nei gutter, slik kan vi ikke fortsette. Det har snødd mye i natt, nå går vi ut alle og tar en skikkelig snøballkrig!

Lettelsen som som spredte seg over ansiktene i rommet, var tydelig, og de var ikke vanskelige å få med ut i snøen. Den neste halvtimen var full av latter, lek og vennskapelig krigføring.

Gjengen som etter hvert børstet av seg snøen og trampet inn igjen, var ikke til å kjenne igjen. De var våkne, glade, rause og og mottakelige for det programmet vi hadde planlagt fra starten av.

Da de etter hvert satte kursen hjemover, hadde de landet noen viktige punkter med hvordan de ville ha det framover, og hvordan de skulle få det til.

Når noe ikke virker, gjør noe annet

Når jeg iblant får spørsmål om hvilke ledere jeg ser opp til og hvorfor, svarer jeg sjelden Desmond Tutu eller andre som har utrettet store ting i verden, selv om jeg har stor respekt for dem og det de har bidratt med.

De som imponerer meg mest, er hverdagslederne, de som ser og forstår folkene sine og tør å gå utenfor egen komfortsone hvis de ser at det er det som må til.

Jeg heier på ledere som vet at selv om det er andre som har forårsaket situasjonen de står i, har de likevel et ansvar for å starte oppryddingen.

Ikke minst heier jeg på ledere som ikke fortsetter å gjøre mer av det samme når effekten uteblir. De forstår at når noe ikke virker, må de gjøre noe annet, og de gjør det.

Dette er i min verden "management by common sense", og vanskeligere enn man skulle tro.