Å, det er ikke så bra heller...

Husker du Ivo Caprino-filmen om reveenka, der de ulike frierne på veien til huset hennes, møtte en hare? I min undring over grunninnstillinger til livet og hvordan forskjellige mennesker trekker helt ulik lærdom av tilsynelatende like livserfaringer, begynte jeg å tenke på denne haren. Den hoppet og spratt inni hodet mitt til jeg forsto at jeg måtte lete opp teksten jeg husket brøker av:

Haren som hadde vært gift (Asbjørnsen og Moe)

Det var en gang en hare som var ute og gikk i det grønne. «Å, hurra, hei og hopp!» skreik han, hoppet og sprang, og rett som det var, gjorde han et rundkast bortover og stod på to-bein i gresset.

Så kom det en rev luskende. «God dag, god dag!» sa haren. «Jeg er så glad i dag, fordi jeg har vært gift, skal du vite», sa han.

«Det var vel det da», sa reven. «Å, det var ikke så vel heller, for hun dro langt på årene, og så var det et troll jeg fikk til kjerring», sa han.

«Det var ille det da», sa reven. «Å, det var ikke så ille heller», sa haren, «for jeg fikk rikdom med henne, hun hadde ei stue.»

«Det var da vel det», sa reven. «Å, det var ikke så vel heller», sa haren, «for stua brant opp, og alt det vi eide.»

«Det var da riktig ille», sa reven. «Å, det var ikke så ille allikevel», sa haren, «for kjerringa brant opp hun også.»

Faktorer som påvirker hvordan du tar det

Denne undringen over grunninnstillinger har vokst i meg den siste tida, basert på egne erfaringer både i og utenfor yrkeslivet, der jeg treffer en rekke mennesker som har sine egne kamper å kjempe, mot helseutfordringer, tilfeldigheter, urettferdighet, ytre rammevilkår og brå livshendelser. Motstandskraften til å stå i det de må stå i, varierer, og jeg tror det har med summen av ytre og indre faktorer å gjøre:

YNWA - You never walk alone

Vissheten om at uansett hvilke kamper vi må kjempe, vil vi ikke være alene, utgjør en enorm kraft for de av oss som har et lag rundt seg. Støttespillere tilfører energi og gir både trøst og håp på tunge dager. Selv for de som bare har én slik person i livet, kan denne gjøre stor forskjell.

Tidligere mestringsopplevelser

Har du erfaringer med deg i ryggsekken som kan minne deg om at du har mestret tøffe tak tidligere, og at det å holde ut, er verdt strevet? Vissheten om at du har klart noe lignende før, er en viktig ressurs å ha med seg.

Tilgang på hvileskjær

Må du stå i det vanskelige hele tiden, eller har du lommer, oaser eller hvileskjær i livet der du kan hente deg inn igjen mellom slagene?

Når det koker som verst i mitt hode, finner jeg ei bok som kan dra meg ut av virkeligheten og inn i en annen verden for noen få timer. Slik får tankespinnet hvile, og hjernen skifter fokus. Kanskje dukker det opp en idé eller to også, eller en ny vinkling? Frisk luft, lånte barn og gode venner kan fungere på samme måte.

Egen raushet

Hvor er du, eller har du selv vært, når andre trenger ei hjelpende hånd? Og deler du nok av egen sårbarhet til at andre skjønner hvordan du har det og hva du trenger? Eller holder du kortene tett til brystet og har vondt for å slippe andre inn?

For noen er det enklere å være den som gir, enn den som tar imot. Jeg tror det er viktig å øve på begge rollene, og være raus både mot seg selv og mot andre.

Tillit til universet og den gode viljen

Selv når vi ikke føler oss sett, betyr ikke det nødvendigvis at vi ikke blir verdsatt. Kanskje er det vi selv som ikke evner å se det gode rundt oss, og at skepsis, dårlige erfaringer og angsten for å bli avvist har tatt over kontrollpanelet, slik følelsen Angst gjorde det i kinofilmen Innsiden Ut 2 i sommer?

Hva om vil lener oss litt tilbake og tenker ar det faktisk kan gå bra, og at universet er på vår side? Kan det være slik at i det finnes flere muligheter enn vi er klar over, men at vi først ser dem idet vi åpner opp for det og de vi har rundt oss?

Å, det er ikke så ille heller...

(PS dette innlegget er ikke en invitasjon til å leke med fyrstikker :-))