Hva skal en rådgiver egentlig kunne?

På oppdrag for det som senere ble arbeidsgiveren min, og med en fersk rådgivergodkjenning fra Innovasjon Norge i veska, sto jeg håpefullt i resepsjonen på et ærverdig hotell og spurte etter direktøren. Bestillingen fra de to førstnevnte var at jeg skulle få denne direktøren med i et bedriftsutviklingsprogram. Etter noe tid dukket verten opp og inviterte meg litt halvhjertet inn i en av stuene. Der satte han seg bak fram på en stol, lente seg over stolryggen med armene i kors og så på meg:

Hva vet du om å drive hotell?

Oi. Her var ikke tiden på min side, så jeg skjøt tilbake fra hofta:

Ingenting! Der er du best. Men jeg er rasende god til å stille viktige spørsmål.

Smilet jeg fikk tilbake, var ekte, og svaret som fulgte, var kort: "Det trenger jeg faktisk. Jeg er med!" I året som fulgte ble vi godt kjent, og vi holdt begge vår del av avtalen. Jeg stilte spørsmålene. Han sto for svarene og viktige veivalg for egen del.

Hva skal barnet hete?

Rådgiver, konsulent, forretningsutvikler og coach, kjært barn har mange navn. Det mest misvisende av dem er trolig rådgivernavnet, med unntak av der rådgiveren er fagekspert på sitt område. De fleste rådgivere selger andre tjenester enn ekspertbistand og spesifikk bransjekunnskap.

Det eneste jeg selv får ut av konsulenttittelen, er at den gir assosiasjoner til ekstern bistand, men som begrep er det forsatt ganske ullent.

I dag står det forretningsutvikler på visittkortet mitt, og det gir en pekepinn om hvem vi ønsker å bistå. Et stort flertall av kundene våre driver en eller annen form for forretningsvirksomhet. Men vi har også oppdragsgivere innen offentlig sektor og frivilligheten, og leverer tjenester som tittelen ikke tar høyde for. Tittelen er tydeligere og mer informativ enn både rådgiver og konsulent, men kan i noen tilfeller oppleves for snever.

Som DNCF sertifisert coach vil jeg for egen del alltid ha denne tittelen å falle tilbake på, men hva er egentlig en coach?

Norsk standard for coaching

I disse dager har de store coachmiljøene i Norge sammen med Norsk Standard lansert en ny norsk standard for coaching. Dette er viktig nybrottsarbeid for en fortsatt ung, og til nå ubeskyttet yrkestittel.

Jeg har mye å sette meg inn i ei snau uke etter lanseringen, men det jeg er sikker på, er at dette er bra for faget. De fire nye standardene handler om krav til kompetanse, leveranse, sertifisering og til skoler.

Det som uansett står fast, at coachens rolle ikke er å gi råd, men gjennom åpne spørsmål og ulike coachingverktøy bidra til at du selv kommer fram til de svarene du trenger. Du har dem i deg. Denne måten å jobbe på stiller også krav til tydelige rammer og forventningsavklaringer, respektfull samhandling og etisker retningslinjer.

Det er kundene som har skoene på

Uansett hva vi velger å kalle barnet, er det ett forhold vi ikke kommer utenom. Det er kundene som har skoene på, og som skal leve videre med de valgene de tar i samspill med oss.

Både for kundenes og for vår egen del er det grunnleggende viktig at vi sammen tar en avsjekk av om dette er valg de selv har et eierforhold til, og om de har gjort en risikovurdering av konsekvenser i kjølvannet av det de bestemmer seg for.

Veivalget må være deres eget. Det er dette eierskapet som sikrer gjennomføringskraften, også i perioder der det lugger. Hvis det "bare" er et råd de har fulgt, risikerer vi rundt neste sving å møte en dirrende pekefinger rettet mot oss, fulgt av en anklage:

Det var DU som fikk meg til å velge dette!