Kunsten å melde behov

Sommeren er på sitt aller vakreste, og på øya vår strør solnedgangene sukkerspinn over åskammene, mens fotballfeberen herjer og drivhuset sender varme løfter om selvberging til langt ut i september. Hvitløken i kjøkkenhagen har allerede begynt å slå krøll på seg, og i dag er det tid for å plukke saftige røde moreller rett fra treet. De blir mange i år.

Min stilletid på solvarme morgener starter med vinduene på vidt gap, livlig fuglekvitter og en stor kaffekopp, mens resten av huset sover. Er jeg riktig heldig, varer den til Skibladner fløyter for første gang på vei sørover, før den finner veien under Nessundet bru. Brua ble bygd i 1957 og er vårt eneste kontaktpunkt med fastlandet. Her på øya bor vi i et ferieparadis, og praktiserer åpne dører sommeren gjennom.

Jeg elsker denne tiden på døgnet. Selv lyden av to iltre fluer som har forvillet seg inn den åpne verandadøra gjør meg glad. I dag har jeg allerede ruslet barbeint i gresset gjennom hagen, åpnet drivhusdøra før varmen tar fullstendig overhånd, og gitt plantene tilførsel av både fuktighet og omsorg.

Litt etter litt våkner huset til liv, og resten av dagen formes langsomt alt etter hvem som bor her og hva de ønsker. I stillheten henter jeg energi til det som kommer og forventningene som følger med. Jeg trenger ikke melde andre behov så lenge jeg sikrer meg den stille timen.

Hvordan tar du vare på deg selv i sommerferien?