Det er heftig å møte et annet menneskes sinne. Andre menneskers sinne berører oss. Vi går i forsvar, blir redde, utrygge, skamfulle, fortvilet, sårbare, og ikke minst overrasket.

Behovet for mål og mening handler ikke om å slippe å gjøre de kjedelige oppgavene, men om å forstå hvorfor de er viktige selv om de isolert sett får oss til å gjespe, ikke en gang, men flere. Det handler om å forstå at oppgaven er en del av et større formål for eksempel å bygge en katedral:

Det vi skal være oppmerksomme på, er om den posisjoneringen ofte går ut over andre, og om de vi har med å gjøre, vet det, men likevel fortsetter. Når de valgte sannhetene settes i system, ender de opp som bullshit det er både nyttig og viktig for oss å kjenne igjen og adressere.

Psykoterapeut og forfatter Virginia Satir er et av mine store forbilder i coachingverden, nettopp fordi hun er så tydelig på hva vi ikke kan velge bort i livet, nemlig det som allerede har skjedd. Samtidig er hun minst like tydelig på at vi fortsatt har et valg, og det handler om hvordan vi forholder oss til det som har skjedd, nå og videre framover.

Vi trenger ikke like alle vi jobber sammen med, men vi kan oppføre oss høflig og ordentlig for det. Vi velger selv hvem vi vil være, også når det blåser.

Jeg har flere ganger opplevd to medgründere oppsøke rådgivning i forkant av en bedriftsetablering. Det siste de tenker på i denne fasen, er et det gode forholdet de har i dag, enten de er venner, familie eller kolleger som vil starte noe sammen, kan bli satt på prøve i et forretningsmessig samarbeid.

Jeg har en tanke om at all krig og ufred i verden starter i det små, og eskalerer gjennom misforståelser, feiltolkninger, antakelser, opplevd urettferdighet og et ønske om å ta igjen. Det ene tar det andre, og på et tidspunkt kommer situasjonen ut av kontroll, og ender opp i fastlåste konflikter, voldshendelser og krigshandlinger.

Men det som fanger blikket, er ei ung jente som går fram og tilbake i strandkanten rett foran oss, kun iført bikini, mobil og selfiestang. Hun beveger seg i et jevnt tempo, drar den ledige hånda selvbevisst gjennom det lange, lyse håret, bikker hodet litt til den ene siden, og smiler inviterende til mobilen.

I min verden går det ikke an å være modig uten samtidig å være redd. Er du ikke redd, trenger du heller ikke motet for å gjennomføre.

Men prøv med litt vennlighet..,