Budskapet gikk inn. Hun smilte lettet, før hun satte kanylen akkurat slik hun skulle, uten et eneste lite feilskjær.  Da vi utvekslet blikk etterpå, visste jeg at vi forsto hverandre, og at opplevelsen vi nettopp hadde delt, ga et godt sluttresultat for oss begge to.

Gradvis vokser forventningene om hva vi kan få til sammen, og i blant protesterer jeg: "Det tror jeg blir litt for vanskelig." Det er bare det at de møter meg akkurat slik jeg har møtt dem i deres små og store motbakker: "Mormor, dette klarer du, du kan ikke gi opp før du har prøvd!"

Praktiske valg knyttet til prioritering av oppgaver, markeder eller investeringer kan i blant være vanskelige å enes om. Andre ganger har vi viklet oss inn i et nett vi ikke helt vet hvordan vi skal komme oss ut av, eller vi står foran veivalg uten garanti for resultatet uansett hva vi velger.

"Kan du se hva som er i veien med disse to bildene?" Jeg svarte ikke. Resten av møtet husker jeg ingenting av, men det som sitter spikret i minnet, er turen hjem med far. Han kikket undrende på meg og spurte: "Hvorfor svarte du ikke mannen? Du visste jo svaret?"

Den viktigste motvekten mot ekstreme holdninger, er refleksjonstrening og trening i kildekritikk hjemme og på skolen og i øvrig nettverk. Suppler gjerne med historiefortelling og metaforer som fremmer helhetstenkning og overføringsverdi fra ett område til et annet. Slik får ungene våre trening i å lytte for å forstå, og ikke bare for å svare.

Evnen til å stoppe opp og tenke før vi agerer på den røde kluten noen henger opp foran øynene våre, er en viktig egenskap, men noen ganger trenger vi hjelp til å ta den i bruk.

Jeg vil skrive om å gi, eller nærmere bestemt om å gi og å få tilbake. For som huldra i skogen på Helgøya sa det så fint: «Den som gir, får tifold tilbake». Hun igjen hadde hørt dette fra en usedvanlig talefør prest som igjen følte seg som kongen på haugen, enn så lenge. Historien hadde nettopp begynt. Slik er det med vandrehistorier, vi vet ikke hvor de tar veien videre.

"Det verste med koronatiden...". Lederen jeg satt og snakket fortrolig med, trakk pusten før han fortsatte: "var at jeg ikke kunne be om...

Vel hjemme på øya mi sitter jeg goddemt i sofaen etter den første i rekken av årets mini-ferier i norsk natur, en venninnetur med...

En av de såreste tekstene jeg vet om, er Fiola av Kari Bremnes. Den dukket opp igjen i hodet mitt i dag fordi jeg i en diskusjon,...