Det lille ordet "vi"

Jeg har begynt å strømme NRK serien So long, Marianne, der handlingen flytter seg fra Hydra til Oslo og Montreal og tilbake til Hydra igjen. Jeg blir overraskende berørt av rollen til Marianne, hun som mer eller mindre frivillig ender opp som "muse" og støttespiller for sine menns kunstneriske karrierer, først Axel Jensen, og deretter Leonard Cohen.

På et tidspunkt sier hun noe sånt om forholdet til Axel:

Jeg trodde det skulle handle om oss, men forsto for sent at det var han alt handlet om.

Partnerskap i arbeidslivet

Den lille historien over har også relevans til partnerskap i arbeidslivet.

Jeg har flere ganger opplevd to medgründere oppsøke rådgivning i forkant av en bedriftsetablering. Det siste de tenker på i denne fasen, er at det gode forholdet de har i dag, enten de er venner, familie eller kolleger som vil starte noe sammen, kan bli satt på prøve i et forretningsmessig samarbeid.

Da er det min jobb som rådgiver å stille de kjipe spørsmålene, og jeg har ofte valgt å dele dem opp i tre:

1. Hva gjør dere hvis dere over tid går med tap? Hvor lenge tåler dere å vente på et gjennombrudd?

2. Hva gjør dere hvis dere går i null?

3. Hvordan vil dere prioritere hvis overskuddet blir større enn forventet? Skal dere ta det ut som utbytte eller investere videre i selskapet?

Diskusjonen i kjølvannet av disse tre spørsmålene forteller mye om hvem jeg har med å gjøre når det gjelder personlighet og tankesett. Den sier også noe om etableringen er realistisk ut fra den enkeltes samlede ressurser og privatøkonomiske situasjon.

Etter diskusjonen har jeg bedt dem skriftliggjøre det de har blitt enige om, i en avtale de begge signerer.

I ett tilfelle har jeg blitt oppringt senere av en av partene:

Jeg vil bare takke deg for at du fikk oss til å signere den avtalen! Jeg syntes den var unødvendig da, men nå har jeg oppdaget at jeg ikke kan stole på kompanjongen min...."

Med hånden på rattet i eget liv

Gudmund Hernes ga i sin tid ut boka "Hvorfor alt går galt - og andre lover for det moderne menneske", ei sitatbok godt egnet for hytteliv eller ekstra alenetid på rommet med hjerte på døra. Dette sitatet har jeg hentet derfra:

Vær forsiktig når noen forteller deg at dere er i samme båt. Det betyr at han vil styre mens du ror.

Jeg har ikke sett ferdig "So long, Marianne", men håper for hennes del at hun etter hvert evner å ta bedre styring over eget liv, og tar et fastere tak rundt roret på skuta hun er ombord på.

Selv om livet på Hydra på midten av 60-tallet er noe annet enn Norge anno 2024, er din og min og alles kamp for å holde hånden på rattet og ta styring i eget liv, et tilnærmet evigvarende dilemma.

Når skal vi stå opp for oss selv og når skal vi tjene fellesskapet? Velger vi folk rundt oss som spiller oss gode? Og evner vi å spille dem gode? Eller har vi satt oss selv i en situasjon der andre styrer mens vi ror?

Vi har alle et valg, og det mest bærekraftige på sikt handler om sammen å definere et "vi" basert på likeverd og gjensidig respekt, og der de som er i båten, tar hver sin tørn ved årene.