Kan sinne også være både sant og sunt?

Uttrykket Sint, Sant, Sunt er hentet fra ei bok som jeg leste for mange år siden, av prest og foredragsholder Karsten Isachsen . Hvorfor blir vi sinte? Er det vi opplever når det koker, sant?

OG er det sunt å bli så sint?  Jeg satt en kveld og diskuterte dette med en bekjent fra Finnmark. Vi kom fort fram til at evnen og viljen til å anerkjenne sinne som uttrykksform, kan være både kulturelt og geografisk betinget.

Det uakseptable sinnet

Jeg vokste opp med en far som aldri hevet stemmen til meg. Han framsto som sindigheten selv, og kjente han temperaturen stige, forlot han rommet og ble borte ei god stund. Da jeg selv ble eldre, forsto jeg at han var redd sitt eget temperament og hva han kunne finne på å si eller gjøre når han var sint. Så han trakk seg ut av situasjonen. For sikkerhets skyld.

Min læring ble at sinne var en uakseptabel uttrykksform det var best å legge lokk på jo før jo heller. Konsekvens senere i livet? Når noe kjentes feil, manglet jeg vesentlige verktøy for å håndtere det, og de vonde følelsene lagret seg i kroppen i stedet.

Kan sinne også være sunt?

Etterhvert har jeg også blitt kjent med mennesker som har vokst opp med en helt annen toleranse for både utbrudd og kraftuttrykk. De opplever, ut fra sine forutsetninger, å uttrykke seg på en måte som de mener er en helt legitim form for tilbakemelding, uten at de alltid forutser styrken på reaksjonen de får tilbake.

For det er heftig å møte et annet menneskes sinne. Andre menneskers sinne berører oss. Vi går i forsvar, blir redde, utrygge, skamfulle, fortvilet, sårbare, og ikke minst overrasket.

Vårt eget temperament er mer enn en menneskerett. Det er også markering av grenser og og behov, at personen vi er sint på er viktig for oss. Samtidig utløser sinneutbrudd en forrykking av etablert samspill, og kan bidra til enten å lukke eller åpne for videre dialog, alt etter hvordan vi uttrykker oss og hvordan mottakeren oppfatter budskapet.

Sint eller redd?

Klassikeren er mor som traver bekymret rundt på stuegulvet og venter på tenåringen som skulle vært hjemme for mer enn en time siden. Når hen endelig dukker opp, er det ikke mer å være redd for, likevel reagerer hun med sinne.

Jeg har vært i den situasjonen selv, både som (overrasket) tenåring og som mor en generasjon seinere. Vi mennesker er ikke, og skal heller ikke være, rasjonelle vesener.

Sinne som kjærlighetsspråk

En morsom variant av dette opplevde jeg da ungene var små. Den eldste hadde kranglet med ei venninne som var viktig for henne, og ba meg om råd. Det fikk hun:

Du forstår det, at det er de menneskene vi er mest glad i, som vi blir sintest på.

Noen uker senere hadde søsteren vært borte ei helg, og det nærmet seg hjemkomsten. Vi snakket litt om det å savne, og dermed kom refleksjonen som rekyl fra forrige samtale: «Jeg vet ikke om jeg er glad i henne, for vi krangler jo aldri?»  Den siste biten tok de igjen en periode i tenårene før det ble rolig igjen, mens søskenkjærligheten heldigvis har overlevd alle fasene.

Om å tåle seg selv, og andre

Selv måtte jeg bli voksen før jeg lærte meg å blir fortrolig med bredden i følelsesregisteret mitt. Jeg tror det gjør meg til et mer helt menneske. Nå ønsker jeg temperamentet velkommen, samtidig som jeg vil jobbe videre med budskapet. Jeg vil snakke for meg selv, også når jeg er opprørt, fortelle hva situasjonen gjør med meg, heller enn å rette pekefingeren mot den jeg er sint på.

Det er også dette Karsten Isachsen formidler i boka si. Sinnet kommer innenfra, det er ingen som gjør oss sint. Det er våre egne erfaringer, tankemønstre og følelser rundt det som skjer og rundt de som er involvert, som er utløseren. Alltid.

Neste gang noen retter en dirrende pekefinger mot meg, håper jeg å huske dette:

Det er noe med meg som er viktig for denne personen. Ellers ville hen ikke blitt så sint.

Når denne tanken først er tenkt, vil det også være lettere å lytte til det egentlige budskapet, uansett om innpakningen kan være vanskelig å håndtere i øyeblikket.