The world of selfies

Det er midten av september. Morgentåka ligger tykt hjemme, men her i Kroatia kan vi kjenne på norske sommertemperaturer noen dager til. Vi finner oss ei strand nær bymuren, rigger oss til på hver vår solseng og gleder oss til å kaste oss ut i det klare, blågrønne havet.

Med selfiestanga som reisefølge

Det som først fanger blikket, er ei ung jente som går fram og tilbake i strandkanten rett foran oss, kun iført bikini, mobil og selfiestang. Hun beveger seg i et jevnt tempo, drar den ledige hånda selvbevisst gjennom det lange, lyse håret, bikker hodet litt til den ene siden, og smiler inviterende til mobilen. Blir ikke helt fornøyd, retter litt på sveisen og endrer vinkel, igjen og igjen.

Litt senere ser vi henne løpe jublende ut i vannet, fortsatt med selfiestang og en forhåpentligvis vannfast mobil, men heller ikke nå blir resultatet bra nok. Fire-fem ganger entrer hun vannet på nesten samme måte, noen få justeringer må til for hver gang, før hun trekker seg tilbake til solsenga, helt alene.

Neste morgen på tur til den samme stranda, ser vi en veltrent ung mann sittende på en marmorstein, med Adriaterhavet og byen i ryggen. Jeg stusser litt på den rette holdningen, helt til jeg ser han hoppe ned fra steinen for å plukke med seg mobilen og stativet han har rigget opp for å fange seg selv i et best mulig lys. Han er også helt alene.

Jeg kjenner at det hogger til i magen når jeg ser disse unge menneskene på ferietur med selfiestanga som bekreftende selskap.

Jeg ser deg!

Det menneskelige behovet for å bli sett og bekreftet, er både grunnleggende og viktig. Men det må være lov å tenke at et evig jag etter bekreftelse også kan virke mot sin hensikt?

Jeg tror at den poserende utgaven av oss selv like gjerne kan være et hinder på veien mot trygge og nære relasjoner der kjærligheten går begge veger, som at den er til hjelp.

For hvem blir vi egentlig glade i?

De vi kan beundre, og som når den høyeste grad av perfeksjon i det de holder på med, inkludert pleie av eget utseende? Ja kanskje, men ikke nødvendigvis derfor?

De som ser oss tilbake, og gir oss bekreftelse selv på de dagene som ikke gikk helt etter planen? Ja, mer sannsynlig, spesielt hvis vi også deler flere interesser og verdier.

De som byr på egen sårbarhet, og tør å dele både gleder og bekymringer med oss? Ja, de gir oss mulighet til å kunne gi noe tilbake, og både se og være viktige for et annet menneske, slik Leonard Cohen synger om i Anthem:

There is a crack, a crack in everything That's how the light gets in

Livet uten selfiestang

Min påstand er at det gjemmer seg en god del psykisk uhelse bak selfiekulturen. Sorg, savn, utrygghet og ensomme ferieturer kamufleres bak strålende smil og flotte omgivelser. Spontaniteten i menneskemøter velges bort til fordel for det som kan redigeres og retusjeres, i håp om at vi slik kan framstå som den beste versjonen av oss selv i møte med omverdenen. Og det er nok av rollemodeller å ta av.

Det jeg ønsker meg, er at vi oftere slipper ned skuldrene, søker øyekontakt, og smiler til mennesker vi ikke kjenner. Vi har ikke nok med oss selv. Ingen har det.

Vi vil også være tjent med å tåle oss selv litt bedre de dagene livet minner mest om en keramikkbolle med sprekk i, og lene oss til Leonard Cohens ord om at det er akkurat da at lyset slipper inn.

Når vi tør å være ekte og hele mennesker med alt det innebærer, er vi også gode rollemodeller for de som kommer etter. De ser oss, og de fanger opp verdiene vi lever etter, enten vi vil eller ikke.