Et herlig alminnelig menneske

Jeg går på skrivekurs, Alt foregår digitalt, med foredrag, chatfunksjon og lukket facebookgruppe. Jeg ser ikke de andre deltakerne, men jeg vet at jeg kjenner to av dem, og at de som meg er skrivende mennesker.

Målet mitt er å tenke bredere og høyere med fingrene på tastaturet. Jeg vil utfordre, glede, provosere og trøste med ordene mine, og bidra til litt større klarhet der kaos råder.

Men er jeg bra nok? Og hva er egentlig bra nok? og hvem legger lista der den skal og bør ligge?

Du er er ikke så spesiell

Første kursdag er forbeholdt myteknusing rundt forfatterrollen, og Ida Jackson er klokkeklar i sin tale:

Folk med begrenset innstilling velger lettere oppgaver, jobber der vi alltid er den smarteste, og så kjenner vi på at vi ikke får brukt potensialet vårt - som vi er livredde for å få avkreftet gjennom avvisning eller kritikk.

Det hun samtidig sier, er at de færreste av oss er genier, slike som får til alt første gang de prøver. Det de fleste av oss faktisk erfarer, er det er øving og hardt arbeid som gjør oss bedre.

Men da må vi faktisk tåle å være dårligere underveis.

LEGO-utstilling Hadeland glassverk 2024- Skrivesperre

Tenk om det ikke går?

Følger vi denne logikken videre, er motsatsen at vi risikerer å stoppe helt opp fordi det er flaut at andre ser oss mens vi øver. For tenk om de ikke blir imponert, eller rett og slett ler av oss? I boka Coaching skriver Susanne Gjerde det samme, og det var en viktig påminner for meg gjennom de første coachingtimene jeg gjennomførte uten mentor:

Du kan ikke både øve og se bra ut samtidig. Hvis du ønsker å bli en god kunstner, må du gi deg selv tillatelse til først å være en dårlig kunstner.

Les også: Fjellcoachen gjør ting hun ikke kan, fra 2013, etter skrivekurs med Jan Kjærstad.

Da familiens seksåring skulle lære seg å sykle, skinte junisola over nabolaget, og første dag i første klasse blinket som en viktig milepæl mot slutten av sommeren. Hun tok den nye hjelmen på og forsvant ut for å øve med bestefar. Knapt fem minutter etter kom hun inn igjen og kunne fortelle meg at dette kom hun aldri til å klare. Hun kom til å falle og skrubbe seg opp, klærne ville bli skitne og naboene ville le av henne. Vi satte oss på et trappetrinn og var stille sammen ei stund, før jeg tok opp tråden:

Du, når du begynner på skolen, hadde det vært fint å sykle litt sammen med de ande barna i friminuttene?

Hun: "Ja, det har jeg lyst til!"

Jeg: "Hva tror du det er lurt å gjøre nå, da?"

Hun, bestemt i blikket: "ØVE!"

Bestefar var nå på tur inn, men hun møtte han i døra, festet hjelmen på nytt, og sammen gikk de ut igjen for å øve mer, Den dagen klarte hun å knekke sykkelkoden.

Det står stor respekt av å prøve

Jeg har stor respekt for mennesker som prøver på noe de vet at de kanskje ikke får til, men de prøver likevel. I min verden går det ikke an å være modig uten samtidig å være redd. Er du ikke redd, trenger du heller ikke motet for å gjennomføre, du bare gjør det.

Jo Nesbø beskriver dette så fint i sangen om Erik Vea, skøyteløperen som gikk for ny rekord, men sprakk i siste indre:

Og da vekket jeg fatter og sa: "Fatter, Jeg tror jeg har fått meg en helt ny helt For han prøvde på noe han umulig kunne greie"

Men fatter gjespa og sa: "Er det så spesielt?"

Neste gang du står foran en "umulig" oppgave, prøv! Og så prøver du en gang til! Det kan hende du klarer det, og uansett lærer du noe nytt, og du har nådd målet om å tenke både bredere og høyere.

Vi er herlige alminnelige mennesker, og det er mer enn bra nok.