Psykoterapeut og forfatter Virginia Satir er et av mine store forbilder i coachingverden, nettopp fordi hun er så tydelig på hva vi ikke kan velge bort i livet, nemlig det som allerede har skjedd. Samtidig er hun minst like tydelig på at vi fortsatt har et valg, og det handler om hvordan vi forholder oss til det som har skjedd, nå og videre framover.

Vi trenger ikke like alle vi jobber sammen med, men vi kan oppføre oss høflig og ordentlig for det. Vi velger selv hvem vi vil være, også når det blåser.

Jeg har flere ganger opplevd to medgründere oppsøke rådgivning i forkant av en bedriftsetablering. Det siste de tenker på i denne fasen, er et det gode forholdet de har i dag, enten de er venner, familie eller kolleger som vil starte noe sammen, kan bli satt på prøve i et forretningsmessig samarbeid.

Jeg har en tanke om at all krig og ufred i verden starter i det små, og eskalerer gjennom misforståelser, feiltolkninger, antakelser, opplevd urettferdighet og et ønske om å ta igjen. Det ene tar det andre, og på et tidspunkt kommer situasjonen ut av kontroll, og ender opp i fastlåste konflikter, voldshendelser og krigshandlinger.

Men det som fanger blikket, er ei ung jente som går fram og tilbake i strandkanten rett foran oss, kun iført bikini, mobil og selfiestang. Hun beveger seg i et jevnt tempo, drar den ledige hånda selvbevisst gjennom det lange, lyse håret, bikker hodet litt til den ene siden, og smiler inviterende til mobilen.

I min verden går det ikke an å være modig uten samtidig å være redd. Er du ikke redd, trenger du heller ikke motet for å gjennomføre.

Men prøv med litt vennlighet..,

Etter hvert kommer de vel heller ikke så uventet, disse brå vendingene. De som befinner seg i nedslagsfeltet til en person med skiftende «personlighet», enten det er av yrkesmessige, biologiske eller andre grunner, lærer seg en slags beredskap

Skrivegleden er en sterk drivkraft i meg. Jeg kommer til å fortsette å skrive om det jeg brenner for, og temaene vil fremdeles dreie seg rundt coaching, arbeidsliv og livet i sin alminnelighet.   

Innimellom treffer jeg mennesker som har akseptert rollen som den tapende part, nesten før slaget har begynt. Andre går i krigen på vegne av både seg selv og andre, uansett hvor stor makt motstanderen kan synes å sitte på.