Om historier som berører - og om selkvinner

En gang for lenge siden, i en søkende periode av livet, meldte jeg meg på kurset Kvinner som løper med ulver. Kurset var inspirert av boka med samme navn, og i korte trekk handlet det om historiefortelling som døråpner for økt selvforståelse og indre vekst. Det var på dette kurset jeg hørte historien om selkvinnen for første gang, og jeg mener å huske at den kom fra Grønland.

Selkvinnen

En fisker la båten forsiktig til ved en holme der flere seler hadde kravlet seg opp på svabergene. Han listet seg nærmere, og oppdaget at den ene selen etter den andre tok av seg hammen, og at de ble til unge kvinner som danset og lo i kveldssola. Han krøp enda nærmere, klarte å få tak i den ene hammen og gjemte både den og seg selv i båten og ventet. Da selkvinnene skulle kle på seg hammene sine igjen, løp den ene rundt og lette fortvilt etter sin, mens de andre én etter én forsvant ut i sjøen. Da kom mannen fram fra gjemmestedet sitt. Han fortalte at han haddde tatt hammen, og at hvis hun ville gifte seg med ham, skulle hun få den tilbake når det hadde gått sju år.

Hun hadde ikke store valget. De giftet seg og fikk en sønn de begge ble glade i, men selv skrumpet hun inn og ble både grå og mager, og nesten gjennomsiktig. Da sju år hadde gått, spurte hun etter hammen, men mannen hennes nektet å fortelle hvor den var. Fikk hun den tilbake, kom hun jo bare til å dra sin veg. Sønnen ville gjerne hjelpe henne å lete, og sammen klarte de å finne hammen. Hun tok den på seg og forsvant i havet, men med jevne mellomrom dukket en vakker sel opp igjen på steder der sønnen var, og de fortsatte å holde kontakten.

På oss selv kjenner vi ingen andre

Da kursholderen hadde fortalt ferdig, ble vi satt i grupper for å snakke om historien, hva den gjorde med oss, og hva vi tenkte var det bakenforliggende budskapet. For meg var det åpenbart. Jeg hadde selv en fersk historie bak meg, og den hadde vart i sju år. Nå tenkte jeg at han ikke ga henne et valg. Hvis hun hadde fått hammen, kunne hun jo valgt å bli! Jeg hadde fått skikkelig vondt av selkvinnen etterhvert som historien utspant seg, og forsto både henne og valgene hun tok, veldig godt.

Case closed. Jeg hadde forstått budskapet og hadde svaret. Neste??

Den neste som tok ordet hadde lite sympati for selkvinnen, Det var gutten som tok all hennes oppmerksomhet. Hvordan gikk det an å forlate et barn på den måten? Litt ut i samtalen viste det seg at hun selv hadde mistet moren sin som barn.

Det er derfor historier berører

Det er derfor historier berører, fordi vi lytter med hele oss, med de erfaringene livet har gitt oss, enten det handler om sorg, savn eller glede. Mens den andre forteller, tar vi til oss det vi har bruk for av farger, nyanser og vinkler i fortellingen, og gjør det til vårt eget. Vi forsterker, fargelegger, lindrer og trøster, og noen ganger setter vi i gang en hel kjedereaksjon av følelser. Fordi vi trenger det i de prosessene vi er i.

Tidligere kinosjef i Oslo, Ingeborg Moræus Hanssen, fortalte i et radioprogram at hun hadde plukket opp folk fra alle samfunnslag som etter en kinoforestilling ble sittende hulkende igjen i salen, mens resten gikk ut til folkelivet utenfor. Det handler om det samme. Historier berører, og gir gjenklang i levd liv.

I mitt hode er det viktig å skille mellom historiefortelling som verktøy for å berøre, tilføre verdi og bidra til å låse opp stengte dører, og den mer overflatiske storytellingen som har vokst fram i kommersiell sammenheng, der formålet ofte er å oppnå gjennombrudd på egne vegne. De har rett og slett ulike funksjoner.

Når vi inviterer folk til å åpne opp hele sanseapparatet og ta imot, er det ekstra viktig å behandle dem med respekt, og ta tilliten de viser oss på alvor. En god historie er en gave til den som evner å ta imot, og det er ikke alltid meningen at vi skal få noe tilbake, ihvertfall ikke i øyeblikket. Men kanskje kommer mottakeren 1 eller 10 år etter, og sier:

Du, den historien du fortalte den gangen.... Det var da jeg bestemte meg, og det ble bare helt riktig!