Indre fred og bunadsølv

Tidlig søndag morgen. Dagen har knapt begynt å lysne, og jeg beveger meg lydløst rundt i en leilighet som ikke er min, mens vertskapet og reisefølget fortsatt sover. Det kommer de til å gjøre ei stund. Denne helga midt i desember har utviklet seg til en tradisjon i vår familie, og representerer på mange måter opptakten til den obligatoriske tilstandsendringen fram mot ei fredelig julehøytid.

Come on, inner peace, I don't have all day!

Hva er høytid for deg?

"Høytiden i jula har blitt borte på veien" sa en annen bekjent her om dagen, "- den er erstattet av stress og mas."

Jeg protesterte ikke, men tankene gikk til ordet høytid og hva det betyr for meg. Definitivt noe annet en at når jula kommer, er det på høy tid. Jeg legger heller ikke religiøse tolkninger inn i ordet, selv om opprinnelsen kommer derfra. For meg handler høytid om at selve tiden er mer verdifull, og at vi skal gi oss selv tid til å være.

Høytid handler også om aksept og romslighet, og en ekstra oppmerksomhet rettet mot andre behov enn sine egne.

Hvis jeg ikke er våken, kan også denne definisjonen ende opp som enda en forventning å levere på, og forsterke stressfølelsen mer enn å dempe den. Da handler det om å puste dypt noen ganger, og gå tilbake i tid.

Hvordan var det da jeg var barn? Når tok følelsen av høytid plass i kroppen min?

Bunadsølja

I oppveksten min var bestemor en fast julegjest. Hun het Hedvig som meg, og gården jeg vokste opp på, var hennes barndomshjem. Hit kom hun tilbake på besøk hver jul. Selv var jeg familiens yngste, og både foreldre og storesøsken hadde nok å henge fingrene i fram til julemiddagen sto på bordet. Bestemor hadde tid.

Selve julekvelden pyntet vi oss med bunad, og hvert år til jeg ble voksen var det bestemor som hjalp meg å feste bunadsølja slik at den satt helt riktig på. Når den var på plass, kunne jula begynne, og høytiden tok plass i huset.

Jeg var 23 år da bestemor døde. Den første julekvelden jeg måtte feste sølja selv, trillet tårene, og jeg kjente det kunne være det samme med hele bunaden.

Høytid er en tilstand, ikke en leveranse

De forsiktige fingrene til bestemor da hun stakk nåla inn og ut av skjortestoffet nær halsen min, var høytid for meg. Det samme var de nærmest rituelle samtalene rundt middagsbordet, der far varslet en god middagslur før pakkeåpning (noe som aldri skjedde), og kakaoen vi drakk tidligere på dagen.

Det jeg ikke husker noe av, er hva som var inni pakkene, bare at jeg insisterte på at den yngste skulle pakke opp sist. Jeg likte å sitte og glede meg, og ville ikke at den følelsen skulle gå over for tidlig.

Jeg minner meg selv på at høytid fortsetter å være en tilstand så lenge vi slipper den inn, i samspillet med de vi er gladest i, og små ritualer vi utvikler sammen. Det handler ikke om hva vi gjør, størrelsen på gavene eller hvor mye vi rekker, men om tid og rom for hverandre.

Med ønske om ei fredelig julehøytid til deg og dine!

(Søljebildet er fra Sylvsmidja)