På den sjuende dagen kan jeg gjøre hva jeg vil

Vi skriver 7. januar, og allerede ei uke inn i det nye året har jeg fått testet tålmodigheten min og kjent på et spekter av følelser som som danser cha cha cha med hverandre. Jeg har også begynt å lure på hva jeg er laget av og på holdbarheten i de ulike materialene som satt sammen til en helhet, utgjør akkurat meg.

1. januar: Kjenner på influensasymptomer og en mengde inntrykk etter en juleferie der alle våre aller nærmeste har bidratt på hvert sitt vis. Følelser: Sliten og oppgitt på grunn av influensaen, glad og takknemlig på grunn av jula.

2. januar:Influensaen flytter inn, og energien ut. Arbeidsoppgavene jeg hadde gledet meg til å ta fatt på, får ligge i fred. Der ligger de godt. Følelser: Trøtt, lat og litt lei meg. Jeg skulle jo starte det nye året med et "POFF"!

3. januar:Nå er jeg skikkelig sjuk, og tilløp til å innta sittende stilling eller svare på epost straffes med svimmelhet og kvalme. Men jeg må opp! Vi skal nemlig tømme kjøkken og stue til snekkerne kommer på mandag. Følelser: Absolutt fravær av mestring, sammen med litt "gi f....". Ingenting kjennes viktig ut akkurat nå.

4. januar:"pakke 2 kasser - hvile - pakke 2 kasser - hvile - osv." Hjelperne kommer, bidrar med demontering, tetris-talent og fortgang i kassepakking og bæring. Følelser: Sneven av mestring, takknemlighet og forsiktig optimisme.

5. januarNedpakkinga fullføres til terningkast seks. Etter litt om og men og noen startkabler forvinner hjelperne hjem og husets herre på blåtur, og jeg sitter igjen alene i en helt naken stue, og insisterer på å i det minste å få beholde ruteren i min ensomhet. Følelser: Takknemlig og forlatt på en gang, og fortsatt ikke frisk.

6. januarSnekkerne kommer, og jeg flytter på hytta. Herfra kan jeg, litt undrende, følge med på framdrifta fra den enes instagramkonto. Snøen laver ned og fokker igjen inngangspartiet. Jeg fyrer i peisen og arbeidslysten og kreativiteten kommer snikende. Følelser: Lettelse, undring, avmakt og optimisme.

7. januarJeg starter dagen med to inspirerende teamsmøter, før jeg klargjør bilen for et fysisk møte med sivilisasjonen. Brillene dogger godt i det fuktige snøværet, og på veg ut av tomta havner både jeg og bilen utenfor vegen Snøen er drivende hvit og konturløs, og dette er en av bilbergingsfirmaenes riktig lønnsomme dager. Ventetid på bergingsbil: 6 timer. Følelser: Mer avmakt, men også en gryende frihetsfølelse:

   
   

Jeg kommer meg ingen steder, ingen venter noe av meg, og jeg kan gjøre hva jeg vil!

Den store ubestillings fryd

I løpet av disse seks ventetimene på den sjuende dagen i året har jeg kost meg skikkelig. Jeg har ryddet i egne tankebaner, produsert nye ideer og satt et par av dem ut i livet. Jeg har planlagt min neste reise, og lekt meg med nye muligheter. Mye på grunn av en telefon fra ei venninne i dag, som ga meg et tydelig råd på vegen:

Kanskje du er FOR opptatt av å levere, så mye at det kan gå både på helse og sikkerhet løs?

Hun hintet i første rekke til en planlagt (og ufrivillig kansellert) kjøretur i snøværet, men jeg er ikke dummere enn at jeg ser overføringsverdien.

Kanskje er det sånn for flere, at kravet til leveranse stenger for vår naturlige kreativitet? Og hvis det er sånn, risikerer vi å marsjere i takt også mot stupet, hvis det viser seg at det er det som ligger foran oss?

Min mor er en sitatsamler, en egenskap som trolig har gått i arv. En av hennes "guilty pleasures" da vi var barn, var å lese alt hun kom over av den engelske forfatteren og humoristen P.G.Wodehouse. Derfra hentet hun et uttrykk som jeg med flere fort kan glemme i en hektisk hverdag. Det handler om å nyte den store ubestillings fryd.

Jeg tror på et 2025 i P.G. Wodehouse's ånd!

PS: Da bergingsbilen kom, var han både hyggelig og hjelpsom, og hadde garantert en lang arbeidsdag bak seg!