Veivalg i livet

Vi skriver 2006, og hele min verden slik jeg kjente den, er lagt i grus. Jeg graver i ruinene etter elementer å bygge videre på, i håp om å finne igjen den jeg en gang var. Alt er i bevegelse og jeg leter. Leter etter meg selv, etter ei framtid og en trygghet på hvem jeg er og hva jeg vil med livet mitt.

Et tilfeldig møte og en samtale gjennom ei lang natt, om musikk og verdien av dype tanker og lange linjer, fører til nye valg. På impuls setter jeg meg på flyet til Frankrike og Vence.

Vence 2006

Det er november. Noen få og høyst midlertidige dager er høsttåken hjemme erstattet med vårlige temperaturer, og førjulsstemningen i Bergstaden Røros byttet ut med petanque-spillende gamle menn på torget i en liten fransk småby. Her har jeg også mitt første kulinariske møte med salade au chèvre chaud. Det skal vise seg at vi to blir gode venner.

Veien opp fra leiligheten til torget er bratt. På turen opp benytter jeg muligheten til å hente igjen pusten, og samtidig fortelle at jeg er i ferd med å gi avkall på seks år med egen virksomhet til fordel for en trygg og fast jobb i en bedriftshelsetjeneste. Turfølget mitt stopper brått midt i bakken og ser strengt på meg:

Du? I fast jobb? Du er en kreativ sjel. Har du tenkt over hvor mye friheten betyr for deg? Er du feig?

I mange år har jeg vernet om denne uka i hjertet mitt. Jeg har tenkt som Kari Bremnes i "En bar i Tanger":

En fremmed kan plutselig se deg, se deg slik du er. 

Selv om overskriften på alt annet jeg opplevde disse dagene, var «midlertidig», har dette utbruddet på vei opp ei trang og bratt fransk gate blitt med meg, og festet seg som en del av det bildet jeg har av meg selv:

En frifant. En fri sjel med et stort hjerte og en penn som er til for å brukes.

Helgøya 2025

Bitene jeg valgte å ta med meg fra kaoset jeg sto i den gangen i 2006, har for lengst falt på plass, og nye, verdifulle elementer har kommet til.

Jeg har bra folk rundt meg, og bit for bit har jeg puslet sammen et liv jeg har det godt i.

I sidesynet har jeg fanget opp at min venn fra Vence fikk sin egen kamp å kjempe, selv om det er lenge siden han var en del av mitt liv. Gaven jeg fikk med meg, er at jeg fortsatt har bildet han mante fram, dette av frifanten med stort hjerte og en penn som er til for å brukes.  Jeg tenker at det er på tide å hente det bildet opp igjen, børste støv av ramma, framheve detaljene og forsterke fargene.   

Dette året tar jeg på nytt steget inn i en kjent, men ukjent verden, der det er opp til meg å finne den gode balansen mellom oppdrag og fritid, fellesskap og alenetid.

Jeg kommer ikke til å jobbe fullt så mye som jeg har gjort, men kanskje smartere. Jeg kommer garantert til å skrive mer, og være like nysgjerrig som før på ny kunnskap og menneskemøter. Uansett vil jeg aldri slutte å bry meg om folka mine, og jeg har allerede begynt å finne tilbake til gleden ved å slå opp dørene og pynte langbordet til fest, slik som jeg gjorde før.

Og hvis du spør meg nå: «Hva er annerledes denne gangen?», har jeg svaret klart:

Jeg er ikke alene i vertskapsrollen, denne gangen er vi to som begge er støttespillere i hverandres prosjekter. Her på øya har jeg et hjem, en havn og en base, og jeg har også gode folk rundt meg i jobbsammenheng.

Øycoachen har blitt hel.